Hun går alene, har sekken fylt med grovbrød, geitost og ribbe og sover under åpen himmel.
- Jeg er en gammel dame, med en gammel sekk som har gått langs en gammel vei, smiler Dora.
Damen er snart 79 år, sekken er grå og ble kjøpt med lønna hun fikk for sin første jobb som 15-åring, og veien hun har gått er den eldste ferdselsveien over Dovrefjell. En vei som kan ha blitt benyttet allerede tilbake til steinalderen, og som ligger øst dagens ferdselsveier, E6 og pilegrimsleden.
I sommer leste Dora Adresseavisens reportasjer fra Trollheimen, hvor en turgåer fortalte at hun gikk på fellestur med turistforeningen, fordi hun ikke våget å gå alene i fjellet. Da reagerte 78-åringen.
Noen dager senere sitter hun i redaksjonen med et blått album fylt av siste års fjelleventyr.
- Det er sikkert både sosialt og fint med fellesturer. Men jeg har lyst til å snakke om det å gå alene på tur. En behøver ikke å gå i flokk, og gå der alle andre går. Når jeg går på tur, trives jeg best alene. Jeg vil inspirere andre til å finne sine egne veier, og gå på egen hånd, sier Dora.
Kristine (27) avspaserer for å jobbe på turisthytte
Ikke et menneske
Hun snakker ikke om å gå en liten tur i Bymarka bløtt alene, nei, det handler om milevis med vandring, fra tidlig morgen til sene kveld, dag etter dag, på høyfjellet.
- Jeg gikk i ni dager, og jeg møtte ikke et menneske, forteller hun. To somre har hun brukt på å gå den gamle ferdselsveien over Dovrefjell, fra Dovre i sør til Oppdal i nord. Her har hun gått i sporene til karer som Harald Hårfagre, Olav Haraldsson, og Magnus Lagabøte. Turen er på rundt ti mil, den går opp mot 1400–1500 meters høyde, og deler av den er både gjengrodd og forsvunnet.
- Enkelte steder var det fryktelig tungt, jeg vasset i klunger og kratt. Den siste dagen mistet jeg stien og havnet i et fryktelig bratt terreng. Det var en sånn urskog, jeg så ikke hvor jeg satte foten, og jeg måtte gå baklengs hele veien. Slik holdt jeg på i mange timer. Da måtte jeg si til meg selv: Nå har du gått feil, så nå må du være forsiktig, forteller hun.
Men når hun tenker på turen i sin helhet, og at hun har krysset hele Dovrefjell til fots, så kan hun ikke annet enn å smile.
- Det var helt fantastisk. Enn at jeg klarte det!
Kongevegen over Dovrefjell skal restaureres for 20 millioner kroner
Kneoperert
Hun har alltid vært glad i livet utendørs, men da ektemannen ble syk, ble hun pleier på heltid. Da hun ble enke for seks år siden, tok hun ny sats. Hun gjenopptok det aktive livet, hun syklet, svømte og gikk, kiloene raste av, hun opererte et av de utslitte knærne, kjøpte seg fjellsko og satte kursen mot det høyeste fjellet av alle her til lands, Galdhøpiggen. Så ble det Snøhetta før en ny kneoperasjon.
- Dovrefjell og Snøhetta er jo Norges nasjonalfjell, så derfor måtte jeg dit, sier hun.
Da hun kom ned på turisthytta Snøheim i måneskinn, etter 12,5 timers vandring, hadde de ikke hørt om noen dame på hennes alder som gikk slik alene.
- Du er utrolig sprek?
- Jeg gymmer en halv time hver morgen, trener styrke, smidighet og balanse. Så svømmer jeg mye, jeg bader hele året, og jeg padler. Jeg går også mye i Bymarka. Du høster hva du sår, forteller hun.
Ribbe og geitost
Ideen til turen fikk hun da hun hørte et foredrag av tidligere Adressa-journalist og forfatter Karl H. Brox som har skrevet bok om Dovrefjell. Dora ble så betatt av historien, bildene og beskrivelsene at hun bare måtte gå den historiske turen.
I fjor gikk hun første etappe, tok toget til Dovre, fikk et lynkurs i bruk av kart og kompass av erfarne fjellfolk, og deretter vandret hun av gårde, bratt opp på høyfjellet og helt frem til Hjerkinn. På ryggen bar hun en sekk på rundt 20 kilo, i den hadde hun mat til flere dager: grovbrød, spekepølse og skiver med ost, et stort stykke ferdigstekt ribbe og flere porsjoner rett i koppen-potet og termoser med varmt vann og kaffe.
Tre og en halv dag brukte hun på distansen. Når hun er på vandring, holder hun en jevn og rolig fart, fordi hun vil kose seg. Hun går i en time, tar et kvarters pause. Slik holder hun på, fra tidlig morgen til sen kveld. Da finner hun seg et sted for å hvile, gjerne ved et vann. Så ruller hun ut soveposen, pakker seg inn i den vindtette fjellduken og legger seg til å sove under åpen himmel.
- Jeg trenger ikke noe liggeunderlag, jeg kan ligge på en fjøl om så er, sier hun.
Men hun kler seg godt, for fryser hun, nytter det ikke å finne hvilen. Hun har strikkebukse og raggsokker, ulltrøyer, lue, skjerf og votter. Og en tykk, gul boblejakke, men den legger hun gjerne utenpå sekken når hun sover, slik at hun skal være synlig. Sånn for sikkerhets skyld.
Kokken på turisthytta vet aldri hvor mange som kommer til middag
- Jeg har jo mat
- Jeg har veldig respekt for det å gå alene, for med min alder har jeg et ansvar for å passe på meg selv. Jeg er veldig forsiktig, jeg lytter til kroppen min og er nøye på hvor jeg setter føttene mine. Jeg har aldri falt, sier hun.
- Du er ikke redd for å gå alene?
- Nei! Men du må stole på deg selv, og så må du vite hvordan helsa di er og hva du mestrer. Du må ha med deg klokskapen på turene. Jeg vet at om det skjer noe, så vil det alltid være en utvei.
Da hun dro i sommer, varslet hun barnebaret at hun ville bli borte i hvert fall tre dager, kanskje fire. – Hadde du ikke kommet nå, ville jeg etterlyst deg, sa barnebarnet da hun meldte seg på dag fem.
- Men du kunne ha brekt et bein i ingenmannsland og blitt liggende?
- Ja, det kunne jeg. Men jeg har jo mat i sekken, sier hun.
Karl H. Brox sier at det er «en og annen» som går denne historiske turen over Dovrefjell. Han har selv gått hele strekningen, og sier at det er greit å gå oppe på fjellet, langs Allmannranden, men at det er tøffe stigninger både på tur opp og tur ned.
- Det er en drøy tur. Det er barskt å gå denne turen, særlig alene, sier han når han hører om Doras vandring.
Dora beskriver det som en herlig tur.
- Hva sier familien din til at du går slik alene?
- At jeg er sprø. Men de sier «go ahead», og gir meg tommel opp, smiler Dora.
Neste år runder hun 80 år.
- Den skal jeg feire med å sykle rundt Dovre, smiler hun.
- Alene.