Det såkalte Tilregnelighetsutvalget som tirsdag la frem sin innstilling, innskjerper at de sakkyndige og domstolene må holde seg til hver sin oppgave. De rettspsykiatrisk sakkyndige skal observere og undersøke om en lovbryter var sinnslidende da handlingen ble begått. Men det er ikke psykiaterne og psykologenes oppgave å vurdere om tiltalte er psykotisk i lovens forstand.
Enklere sagt: Det er retten som skal avgjøre om tiltalte skal straffes eller ik ke.
Dette er en nødvendig innskjerping og opprydding i rollefordelingen mellom rett og psykiatri. Det har utviklet seg en praksis der de rettspsykiatrisk sakkyndige i realiteten har fungert som dommere uten dommerkappe. I rettssalene er deres konklusjoner om tiltaltes sinnstilstand i stor grad blitt fulgt når retten skal ta stilling til om tiltalte kan straffes. Utvalget, som har hatt tidligere riksadvokat og høyesterettsdommer Georg Fredrik Rieber-Mohn som leder, presiserer at de sakkyndige ikke lenger skal uttale seg om lovbryteren var psykotisk i lovens forstand.
Utvalget ble satt ned i kjølvannet av rettssaken mot Anders Behring Breivik. Den skapte sterk debatt både om rettspsykiatriens rolle i alvorlige straffesaker, men også om hvilke kriterier som skal gjelde for å bli stilt til straffeansvar for kriminelle handlinger.
Under terrorrettssaken kom to ulike rettspsykiatriske team til stikk motsatt konklusjon om en og samme person: Det første kom til at terroristen var psykotisk og derfor ikke strafferettslig tilregnelig. Hadde retten fulgt denne konklusjonen, ville Behring Breivik blitt sendt til psykisk helsevern. Det ville vært i kraftig konflikt med folks rettsoppfatning og skapt ramaskrik langt utover landets grenser om norgeshistoriens verste drapsmann etter mange års planlegging av sine forbrytelser skulle gå fri for straff.
Det andre sakkyndige paret mente at Breivik var tilregnelig. Oslo tingrett måtte med to ulike konklusjoner på eget grunnlag ta stilling til hans straffeevne. Resultatet ble som kjent at terroristen ble dømt til 21 års forvaring. Her fungerte retten som den skulle - selvstendig og suveren i forhold til de sakkyndige.
I vurderingen av om en person er strafferettslig tilregnelig eller ikke, gjelder i hovedsak to prinsipper. Det ene kalles det medisinske prinsipp. Det sier at en person som var psykotisk i gjerningsøyeblikket ikke kan regnes som tilregnelig og derfor ikke skal straffes. Norge er ett av svært få land som praktiserer dette prinsippet i rettspleien.
Det andre kalles det psykologiske eller blandede prinsipp. Det sier at det må foreligge en årsakssamenheng mellom tiltaltes psykiske sykdom og gjerningen for at han skal kunne gå fri for straff. Våre naboland benytter denne tankegangen. Her kan en person bli stilt til ansvar for en kriminell handling, uavhengig av om vedkommende var psykisk syk eller ikke. Er man syk, skal man få behandling. Blir man frisk under behandlingen, kan resten av straffen sones i fengsel.
Svært mange hadde ventet at utvalget skulle lande på det blandede prinsipp. Det er meget overraskende at utvalget vil beholde det medisinske prinsipp. Norge er i dag et av de land i verden der flest kriminelle slipper straff fordi de blir funnet utilregnelig. Det er ikke uvanlig at drapsmenn blir satt på frifot etter kort tid, fordi det psykiske helsevernet mener personen er blitt frisk. Dette strider imot rettsfølelsen hos store deler av befolkningen. Det gjør det også at mange drapsmenn som kommer tidlig ut fra psykiatrisk behandling, begår ny, alvorlig kriminalitet. Det er flere enn Fremskrittspartiet som mener at systemet ikke fungerer.
Nå skal innstillingen ut på høring, før den skal gjennom en politisk prosess. Det er slett ikke gitt at utvalget får bred politisk støtte til alle sin forslag. De første politiske reaksjonene var delte, og Frp er særlig skuffet over at dagens tenkning i det vanskelige landskapet mellom straff og sykdom skal fortsette.
Siste ord i spørsmålet om straffeevne og tilregnelighet er ikke sagt.
