9. april 1940 vil for alltid bli stående som en av merkedagene i vår historie, på linje med 1814 og 1905. Det var starten på fem års tysk okkupasjon. Den unge, selvstendige nasjonen mistet sin frihet. Fortsatt lever sterke minner fra krigens dager hos de som opplevde den. Generasjonene som er født etter krigen, har fått formidlet historiene direkte og indirekte fra tidsvitnene og deres etterkommere. Slik lever krigen fortsatt i vår bevissthet.

«Under krigen» var starten på mang en samtale vi som storøyde etterkrigsbarn lyttet til. Foreldre, besteforeldre, naboer og venner snakket mye om Krigen. For oss som vokste opp på femtitallet, fantes det bare én krig. Den som ble utkjempet mellom De gode og De onde, mellom tyskere og nordmenn, mellom nazisme og folkestyre. Historiefortellingene skapte sterke følelser og holdninger i stadig nye generasjoner.

I de første tiårene etter krigen fikk vi høre alle heltehistoriene. Seierherrenes historie dominerte i samfunns- og kulturliv. De gikk i svart og hvitt, noen nyanser fantes ikke. Vi fikk inntrykk av at alle stod på rett side, gikk med binders i knapphullet og hadde ulovlige radioer gjemt på hemmelige steder. Vi hørte om gutta på skauen, om Milorg og om alle gode nordmenn som sloss mot onde nazister.

Vi hørte om jøder som ble gasset i hjel i tyske konsentrasjonsleire. Vi hørte også om mangel på mat og klær, om oppfinnsomhet og evne til å gjøre det beste ut av situasjonen. Vi grøsset til fortellingene om tyskertøsene som med freden fikk håret klippet av seg fordi de var blitt kjærester med okkupasjonsmaktens soldater.

Vi leste bøker. Selv slukte jeg det meste av krigslitteratur som kom ut på 60- og 70-tallet. Sterkest inntrykk gjorde historiene til Anne Frank og Morset-familien i Selbu, filmene om mannen med «Ni liv» og tungtvannsaksjonen på Rjukan. For ikke å glemme bøkene om Rinnanbandens virksomhet i Midt-Norge. De som i liten grad ble nevnt, var krigsseilerne og kvinnene som også gjorde en stor innsats.

Det var mange historier vi ikke fikk høre. Om familiemedlemmer som hadde havnet på feil side, om samarbeid med okkupantene, om nordmenn som gikk i krigsmaktens tjeneste. Hos mange var det mye taushet om det som skjedde under krigen. Mange familier ble splittet under krigen. Mye av det som skjedde i krigsårene og som aldri ble snakket om, skulle forme familiene i generasjoner fremover. I flere tiår etter krigens slutt ble folk omtalt ut fra hvilken side de hadde landet på. Det var en forhistorie det ikke var lett å løpe fra, noe ikke minst uskyldige etterkommere etter NS-medlemmer fikk oppleve.

Etterhvert kom krigen såpass på avstand at flere nyanser kom frem. Fra 80-tallet og utover kom historiene om den tapende part. Om tyskerbarnas skjebne, om overgrepene uten lov og dom som ble begått mot jentene som ble kalt tyskertøser. Det viste seg at heller ikke sannheten om de gode nordmenn var uten nyanser. Mange hadde tjent gode penger på å jobbe for okkupasjonsmakten. Norsk politi samarbeidet med tyskerne i deporteringen av jøder til nazistenes konsentrasjonsleire. Norske frivillige soldater på Østfronten våget å komme frem med sine historier.

Kommunister som kjempet mot nazistene, fikk en dårlig behandling etter krigens slutt. Mange av dem ble overvåket og mistrodd, og fikk aldri noen takk for sin innsats. Det skjedde først da kong Harald på vegne av nasjonen ba norske kommunister om unnskyldning i 1991. Over 3600 sjøfolk mistet livet. Tusener av krigsseilere på norske skip som deltok i den avgjørende transporten mellom de allierte, måtte vente lenge på en takk og et skikkelig oppgjør for sin innsats.

75 år etter krigens begynnelse og 70 år etter at den sluttet, fortsetter bøkene og filmene å komme. Vi er ikke lei av annen verdenskrig. I fjor kom flere bøker som toppet bestselgerlistene, fremfor alt Marthe Michelets «Den største forbrytelsen», om behandlingen av norske jøder. Eirik Veum kom med et nytt bind i sin historie om «Nådeløse nordmenn», Bjørn Westlie skrev om «Fangene som forsvant». Det ble også utgitt flere skjønnlitterære bøker med handling fra krigen. Jon Michelets trilogi om krigsseilerne er blitt en bestselger. Fra Nord-Trøndelag kom Ingrid Storholmen med sin «Her lå Tirpitz».

Filmen om motstandsmannen Max Manus og den nye tv-serien om tungtvannsaksjonen er blitt store suksesser. Også yngre generasjoner som er født lenge etter krigen, blir fenget av de dramatiske hendelsene. Etterhvert som nye arkiver i inn- og utland åpnes, utfylles vår kunnskap om det som skjedde i de fem årene. Interessen for det sentrale Landssvikarkivet som ble åpnet 1. januar i år, er stor. Det omfatter sakene til 90.000 nordmenn, der 20.000 ble dømt for landssvik. Selv om det er ønskelig med mest mulig åpenhet om alle sider av krigen, har Riksarkivaren bestemt at Lebensborn-arkivet ikke skal åpens før det er gått 100 år siden krigens slutt.

Skal vi aldri bli ferdige med krigen? Det ser ikke slik ut og det er heller ikke ønskelig. Vi må vite for at det aldri skal skje igjen.