Til sammen har fire døve afghanske barn fått et norsk hjem hos Siv Mittet og Maarten Cornelis Vreugdenhil.
Det startet i 2001 da Siv og hennes daværende mann tok på seg å være fosterforeldre for 11 år gamle afghanske Mostafa. Som døv hadde Siv spesielle forutsetninger, og mannen hadde også lært seg tegnspråk. Da ektemannen døde, tok Siv ansvaret for Mostafa alene. Etter hvert syntes hun det ble stusslig uten mannfolk i huset, og medte seg på en amerikansk datingside for døve. Der dukket det opp en frempå kar fra Nederland.
Kjærlighet på nett
– Jeg har reist mye utenlands og syntes bare det var spennende at han var fra Nederland, sier Siv. Maarten ler og understreker at han ikke var medlem av datingsida, han var «bare innom».
Lever tekstildrømmen
Etter utallige smilefjes og skriving frem og tilbake - og etter å ha bestått prøven da de fikk se hverandre på webkamera - ville de møtes. Siv dro til Nederland. Maarten falt fullstendig for den blide jenta fra Romsdalen. Ett år senere startet han på Ål folkehøgskole for døve for å lære norsk og norsk tegnspråk. Siv underviste på samme skole, samtidig som hun jobbet med mastergraden.
Lett å falle utenfor
Både Siv og Maarten har vokst opp i hørende familier. Men mens Siv var elev i den vanlige skolen, gikk han på døveskole og var en dreven tegnspråkbruker. Først da hun var 17-18 år gammel ble Siv kjent med andre døve, og vant til å bruke tegnspråk.
– Jeg ble kjent med jevnaldrende på en helt ny måte. På grunn av kommunikasjonsproblemene hadde ikke jeg barndomsvenner på samme måte som Maarten. Som døv er det en ekstra utfordring å finne sin identitet. Å være et døvt barn i en hørende familie er ikke bare enkelt. Det er umulig å henge med når skravla går ved middagsbordet og folk snakker i munnen på hverandre. De ler og har det moro uten at den døve aner hva som var så morsomt. «Vi skal forklare det senere» fungerer ikke som noen god erstatning, forteller Siv Mittet.
Selv om moren hennes gjorde sitt beste for å tolke, følte hun at hun mistet mye av det som foregikk i familielivet.
Snakker med beina
Maartens store lidenskap er fotball. Han spilte selv fra han var åtte til han ble 36 år i Nederland, på lag både for døve og hørende. Gutter som forsøkte å diskriminere ham for at han ikke hørte, ble kjapt satt på plass når han lot beina snakke på banen. Maarten har syv år bak seg på Nederlands landslag for døve.
Etter at paret flyttet til Trondheim, prøvde han seg som fotballtrener, men fant ut at dommer passet bedre. I dag er han på hils med veldig mange i trøndersk fotball. I 2015 er han hoveddommer i Gutter 19, 2. divisjon, assistentdommer i 4. divisjon og i futsal 1. div. Samtidig skal han dømme i tre internasjonale mesterskap, blant annet i Champions League for døve i Tyrkia. Fotballen har vært god å ha, for det har ikke vært lett å få jobb i Norge.
Arbeidslivet vil ikke ha døve
Maarten og Siv er fortørnet over det norske arbeidslivets holdning til døve. Med høyskoleutdanning i sosialt arbeid og flere års arbeidserfaring i data, økonomi og administrasjon var det aldri noe problem å få jobb i Nederland.
I Norge har han ikke fått ett eneste tilslag på sine mange søknader. Ofte får han ikke noe svar i det hele tatt. Han føler seg sikker på at situasjonen ville vært en helt annen hvis han hadde droppet å skrive at han er døv. Maarten vil ikke la det ta knekken på selvtilliten, og sier til seg selv at hans hovedoppgave er å ta seg av fosterbarna.
– Jeg er stolt av å være døv. Jeg kan gjøre alt, men kan ikke høre lyder og musikk. Tegnspråk er min melodi, sier han.
Siv mener samfunnet må lære å se på de døve som en ressurs.
– Arbeidsmarkedet tviholder på at det er en sykdom å være døv. Når det trengs har vi lovpålagt rett på tolk, uten at det koster arbeidsgiver noe. Jeg synes at folk skal få en ny sjanse. Det er det vi gir barna våre, sier Siv. Selv jobber hun i Døvekirken i Trondheim.
Starter fra bunnen
Om det er en utfordring å være døv i Norge, er det dobbelt opp for mange innvandrerbarn, mener hun.
– De skal starte helt fra bunnen. Lære tegnspråk, finne ut av en ny kultur og nye væremåter. Hvordan skal de koble seg på det hørende norske samfunnet?
Hvordan skal de bli akseptert i døvemiljøet? Norske døve har gått i barnehage og skole, de kan tegnspråk, norsk og alle de andre skolefagene. Mange døve som kommer hit som flyktninger har ingenting. De er i en veldig sårbar situasjon, forteller Siv.
Et nytt hjem
I dag har de to eldste fosterbarna flyttet ut. Men de kommer ofte innom på Byneset, særlig Zekrya (19). Han kom til Norge som 12-13-åring, nøyaktig vet han ikke, etter en nervepirrende flukt fra Afghanistan. I hjemlandet hadde han lært å klare seg med gestikulering, noe ordentlig tegnspråk kunne han ikke.
Etter ett år på asylmottak i Stavanger, kom Zekrya til Trondheim og begynte å lære tegnspråk og andre skolefag på A. C. Møller skole. Han kom i kontakt med Siv og Maarten som sa ja da de ble spurt om å være fosterforeldre for ham.
I dag går Zekrya på kurs for døve innvandrere og lærer de vanlige skolefagene. Det er vrient å skaffe seg venner, og han drar gjerne til fosterforeldrene der han treffer en annen afghansk gutt og ei afghansk jente, som begge er døve. Hjemmet til Siv og Maarten er fosterhjem og beredskapshjem for de to.
Siv tror døve barn i mange lite utviklede land har en ytterst vanskelig situasjon.
Når grunnmuren svikter
– Det er knyttet mye skam til å være døv. Døve barn blir utstøtt, stuet bort og får ikke skolegang. Mange opplever mobbing. Uten tegnspråk kan ikke foreldre og barn kommunisere skikkelig med hverandre. Hvis foreldrene i tillegg føler skam over barnet, mister ungen tilliten til foreldrene. Det er fryktelig alvorlig. Min og Maartens oppgave er å bygge tillit hos dem. Det er en tidkrevende og givende prosess, med mange oppturer og nedturer.