Du har sikkert sett bildet av den enslige isbjørnen på et smeltende isflak. Isbjørnen er i ferd med å bli et symbol på klimaflyktningen. Torsken kan bli tvunget til å flytte fordi havtemperaturen endrer seg. Det samme med oppdrettsanleggene for laks. En dyster forskerstudie sier at en av seks arter vil utryddes som en følge av klimaendringer.
Det positive er at vi kan dyrke mer av arter som kamskjell, hummer og piggvar utenfor kysten vår. Vekstsesongen på land forlenges. Våren kommer tidligere og sommeren blir varmere. Jo da, den globale oppvarmingen har sine positive effekter. For noen.
Klimaflyktning er et kjent begrep i det norske vokabularet. Gjerne brukt i en positiv vending av folk som uffer seg over kjølig norsk klima og flytter til mer solrike strøk.
Ved en tilfeldighet dumpet jeg over en blogg fra en ihuga terrengsyklist som lurte på hvor i verden det vil være best å flytte for å finne et tørt klima med få regndager. Han vil ha med seg sin vestlige levestandard, jobben og en god skole for barna. Han vil flytte til et sted med vakker natur, trygt for naturkatastrofer og det bør ikke være for varmt. Kan New Zealand være drømmelandet for klimaflyktningens «Kor ska vi reis?»?
I vår verden av overflod kan vi flytte rundt nesten like enkelt som i påskelabyrinten. Vi googler oss frem til gylne strender og er skremmende nærsynte når vi diskuterer om spanskekysten, Kreta, Tyrkia eller Thailand har de beste solforholdene i forhold til pris på mat, bolig og levestandard for øvrig,
Sånn kan vi holde på å flykte fra regn til sol mens vi lever godt på en oljeproduksjon som forurenser luft og vann, men å stille opp med husrom for 10 000 flyktninger er mer enn denne nasjonen av selvopptatte livsnytere ser seg i stand til.
Fikk du forresten med deg hun som forlangte at man snarest må stoppe flyktningestrømmen over Middelhavet, fordi hun frykter at badestranden hennes kan bli forsøplet av lik som driver inn mot kysten?
Selv om 99 prosent av forskerne er enig om at den globale oppvarmingen, som dokumenteres med nye rekorder nesten hver måned, er menneskeskapt, så finnes det nok av tvilere. Forskningen er basert på millioner av målinger i atmosfæren, i havet, på land, i isen og i verdensrommet. Men får vi en kald vår så stikker vi fingeren i været, kjenner på den isende vindtrekken og konstaterer at den globale oppvarmingen bare er en konspirasjonsteori.
Vi nordmenn er svært opptatt av været, vi har et nesten religiøst forhold til vær, trolig fordi det veksler så kraftig, men vi må ikke tro at vi kan drive vitenskap etter håndsopprekning. Det vi opplever er været der vi er akkurat nå, men klimaet er summen av målinger, blant annet temperatur og nedbør, over en periode på 30 år.
Drivhusgassene er blitt et skjellsord, men de er faktisk en nødvendighet for at kloden vår skal være beboelig. De sørger for at energien vi mottar fra sola ikke bare reflekteres tilbake til verdensrommet. Det er den sterke økningen av drivhusgasser som er problemet. Usikkerheten dreier seg om størrelsen på effekten. Blir jorden 2,5 grader eller fem grader varmere i år 2100?
To-tre grader høres ikke mye ut, men konsekvensene er enorme. Hvis de verste spådommene slår til, kan store områder bli ubeboelige. Havnivået stiger, ørkenområder brer seg, vi risikerer flere naturkatastrofer og vannreservoarer tørker inn.
Og det er da det kan bli problematisk å snu ryggen til utfordringene, også i vår vernede utkant av verden der vi er forskånet for matmangel, krig, dødelige epidemier, sult og virkelig store naturkatastrofer i det omfanget vi ser i Syria, Nepal, Sierra Leone og Somalia. Kan vi lage oss et etisk forsvar for å stenge landegrensene for strømmen av klimaflyktninger?
Krig og forfølgelse har vært den viktigste årsaken til flyktningestrømmene. Klimaflyktningene, de ekte som kommer fra sør og øst, i håp om å finne en fredelig plass på jord med mat nok til å overleve, mangler beskyttende regelverk i det internasjonale samfunnet. De som rømmer fra krig, eller er forfulgt på grunn av rase, religion, nasjonalitet, politisk synspunkt, får status som flyktninger og kan påregne hjelp.
Klimaflyktningene er mange, flere titalls millioner hvert år. Flere flykter på grunn av klimaendringer enn krig og forfølgelse. Og de kan bli flere, fryktelig mange flere. FNs klimapanel anslår at 200 millioner mennesker kan bli tvunget til å flykte fra hjemmene sine i slutten av dette hundreåret.
Noen flykter fra en katastrofe som kommer brått, som ekstremvær og flom, men hva med de som må flykte fra en tørke som kommer sakte og snikende? Eller de som opplever utmagring av jorda?
Endringene skjer over alt rundt oss i større og mindre grad. I Himalaya smelter isbreene som gir elver med drikkevann, I Afrika skaper tørke og flom store konsekvenser, i Kina vokser Gobi-ørkenen og på Stillehavsøyene truer havnivået og storm innbyggerne.
Varmebølger som kom hvert tredje år i Storbritannia, kommer nå med 200 dagers mellomrom, altså fem ganger så ofte. Ekstreme regnskyll øker også i frekvens. Tendensen er at tørre områder blir tørrere og våte får mer regn. Forskerne er overrasket hvor store endringer en global oppvarming på 0,85 grader har påført oss. Hvor store blir konsekvensene når temperaturøkningen passerer to grader?
Fattige mennesker har ikke like gode muligheter til å tilpasse seg klimaendringer som rike. I fattige områder er de avhengige av vann og mat som er kortreist. Slår avlingen feil banker sulten på døra. I fattige land er det ingen selvfølge at myndighetene tilbyr nødhjelp.
Hva kan vi gjøre? Bli flinkere med kildesortering? Reservere oss mot postkassereklame? Innføre en kjøttfri middag i uka? Kjøpe kortreist mat eller gå en tur med hunden der det er behov for gjødsling? Små tiltak i hverdagen kan kanskje gi oss litt bedre samvittighet, men forskere og politikere anbefaler en større omlegging av livsstilen. Den sitter langt inne fordi den rokker ved vår levestandard.
Les også: 5 grunner til at De Grønne har lyktes
Les også: Sundtoft glad for ny kvotereserve i EU
Vårt problem er at vi slipper ut mye klimagasser og at vi ikke klarer å snu den trenden, fordi det vil medføre store forsakelser. Det er de rike landene som forurenser mest og de fattigste som rammes hardest.
Men klimaproblemene rammer også rike land. Innbyggerne på Shishmaref i Alaska kan bli de første som må flytte på grunn av at havnivået stiger. Orkanen Katarina drepte over 1800 mennesker og skremte opp hele USA. Men hvorfor kom denne straffedommen? I noen kretser ble orkanen ikke tolket som klimarelatert, men Guds straff for abort.
Carl I Hagens svar på klimaproblemene var å bygge høyere diker. Øystein Hedstrøm debuterte på Stortinget med å gå mot statlige overføringer til tomatproduksjonen på grunn av faren for drivhuseffekt. Norske tomater dyrkes jo i drivhus!!! FrPs løsning var å tilpasse verden til klimaendringene fremfor å begrense utslippene.
På meg virker det som om de som i det lengste har betvilt påstanden om global oppvarming, vegrer seg mest mot å åpne grensene for klimaflyktningene. Her står vi foran et klassisk eksempel på folk som møter seg selv i døren, eller for å si det mer brutalt; får svingdøren i fleisen.
I det siste har vi vært vitne til hvor store politiske utfordringer flyktningepolitikken gir. Det kan bli mye verre hvis strømmen av klimaflyktninger når antydet omfang. Ikke kan vi avfeie det med at dette ikke er vårt problem heller, for det er vår del av verden som har bidratt mest til klimaendringene. De er skapt i vår jakt på økt velstand, men vi vil ikke dele den velstanden med ofrene for vår grådighet.
Les også: Ja, familien bor i dette drivhuset året rundt
Utfordringen består i å finne ut hvordan vi skal bevare en velstand som er tilkjempet gjennom tusener av år med økonomisk vekst, uten at vi sager av den grønne grenen vi sitter på.
Mitt spisebord ble snekret under krigen. Da bestemors søster ble med hurtigruteskipet Barøy ned i 1941, ble familien kraftig utvidet. Med ileggsplater kan 14 bespises rundt dette bordet. Jeg beholder ikke bordet fordi det er fint, men fordi det bærer med seg en vakker historie om hjerterom. Og hvem vet om vi ikke en dag kan bli 14 til bords igjen.
Alle har vi et hjem som vi er sterkt knyttet til, et sted vi har lagt ned store ressurser i og gjort så hjemmekoselig som mulig. Det som foregår i familien, i hjemmet og nabolaget vårt, er det som betyr mest for oss - sånn tenker de både i Osen og Oseania.
Les også: – Norge trenger en god klimalov
Hvis folk flest på denne kloden skal få en noenlunde bra fremtid, bør vi kanskje utvide horisonten. Ikke bare litt, men til å gjelde Jorden som helhet. Vi bør venne oss av med å se på gateadressen som vårt hjem, men hele kloden.
Tar vi bedre var på denne fantastiske blå planeten, så har kanskje også isbjørnen en fremtid.