Døve ungdommer føler seg ikke inkludert i klassen når læreren og alle de andre elevene er hørende.
I mastergradsoppgaven sin har Siv Benedikte Mittet har intervjuet syv døve som nettopp har gjennomført videregående skole. Mittet er selv døv og har erfaring både med å være den eneste døve i en hørende klasse i Romsdal, og fra en klasse med bare døve ved Sandaker videregående skole i Oslo.
Gir jobbhjelp til døve
Ikke en mangel
Mens storsamfunnet har lett for å oppfatte døve som funksjonshemmede, har døvesamfunnet en helt annen selvforståelse, forklarer Mittet. Døve opplever seg som en minoritet med sin egen historie, kultur og sitt eget språk. Mangelen på hørsel er erstattet av et språk som ikke trenger hørsel.
- Tegnspråk, døves eget språk, er fullverdig og en garanti for god kommunikasjon mellom døve. I en klasse med bare døve går undervisningen lettere når læreren og alle elever snakker tegnspråk. Det er alltid noen å snakke med, ungdommene føler seg likestilte og slipper å være avhengige av en tolk. De føler seg komplette og ikke at de mangler noe, sier Mittet. Selv om masteroppgaven hennes bygger bare på syv personer, tror hun resultatene er ganske representative for unge døve.
Er mor og far for døve innvandrere
Mindre faglig og sosialt utbytte
Siv B. Mittet er tilhenger av at døve får gå i klasser der alle er døve. Bare Oslo og Bergen har videregående skoler med egne klasser for døve. Det betyr at de fleste døve ungdommene i Norge går i hørende klasser med døvetolk, ofte som den eneste døve. Mittet mener Trondheim burde hatt et tilbud med døve klasser slik at ungdom fra Midt-Norge og Nord-Norge slapp å reise helt til Bergen eller Oslo.
- Jeg er redd mange døve ikke får de nødvendige lærings- og utviklingsmuligheter i klasser med bare hørende. Mens de opplever seg som fullverdige medlemmer i døvesamfunnet, opplever de seg ikke anerkjent eller akseptert som minoritet i storsamfunnet. At døve skal isolere seg er ingen fare, de forholder seg til hørende og en hørende verden fra de står opp om morgenen til de lukker øynene om kvelden.
Regjeringen vil prøve ut sms-varsler for nødetater
Truer døvekulturen
- Er ikke integrering et ideal?
- Jo, integrering er i seg selv positivt, men har i praksis ført til rasering av tilbudene. Dermed er den en trussel mot døves identitet, kultur og språk. Før 2015 hadde Norge fem døveskoler, i dag er bare A.C. Møller i Trondheim igjen. Når du er den eneste døve i en klasse, skal det lite til for å føle skam over å bruke tegnspråk. Det er lett å miste den kulturelle tilhørigheten og en fare for å utvikle fiendskap mot majoritetskulturen. Tolkeordningen er flott, men i en hørende skole innebærer det at døve blir helt avhengig av én person. Du mister kontroll og frihet når du må ha en tolk med deg hele dagen, som et klistremerke. En av informantene fortalte at han av og til gikk på do bare for å få pustet ut.
Antonsen og Golden med radio for døve
- Er integreringen feilslått?
- Den fungerer dersom hørselstapet er lite, slik at eleven klarer å følge med på hva som skjer. Men høreapparat og CI-implantat gjør ikke den døve hørende. Når flere snakker på en gang har ikke en CI-bruker mulighet til å vite hvem som sier hva. Med tegnspråk er ikke det noe problem. Det største utfordringen med integrering er fokuset på den døve som handikappet. En som skal hjelpes, tilpasses og helst være så hørende som mulig. Vi burde heller satse på at også miljøet, klassen og lærerne tilpasser seg – og lærer seg å bruke tegnspråk for å kunne samhandle med den døve eleven.
Stygg historie
Siv B. Mittet setter døves situasjon i en historisk sammenheng. Døve har opplevd mye av det samme som andre minoriteter, mener hun. Utstøtelse, diskriminering av tegnspråk – og under nazi-Tyskland, til og med utryddelse. Selv i dag, med integreringspolitikken og rettighetene til døvetolk, mener Mittet at døve i praksis ikke er akseptert som en språklig og kulturell minoritet.