Samfunnspsykolog Nicholas Carr har forsket på belastninger hos kollegaer når en pasient tar sitt liv. Han konstaterer at det er forferdelig tungt å miste en pasient – noe de fleste psykologer opplever i løpet av sitt yrkesliv.
– Psykologen kan ikke ha skylden for et selvmord. Dette fordi et selvmord har mange årsaker, hvor mislykket behandling kan være én av disse forholdene. Spørsmålet er: Kan vi trekkes til ansvar for å ha medvirket til at pasienten blir sykere under behandling?
Carr konstaterer at det ansvar psykologen opplever for at behandlingen ikke har hatt ønsket effekt, vil påvirke hvilken belastning som oppleves.
Redusere belastningen
– Beslutningen om å ta sitt liv er pasientens alene. Men ansvaret for den terapeutiske relasjonen, ligger hos terapeuten. I dette spenningsrommet ligger usikkerheten for psykologen. Klarer jeg å sørge for at pasienten formidler noe han selv kanskje ikke fullt ut erkjenner – å ta sitt liv, formulerer Carr.
De fleste behandlere ser den selvmordsforebyggende effekten av det kliniske arbeidet. Dette kan skape mening, men ikke nødvendigvis mer trygghet.
Han understreker at det å ha rutiner på avdelingen som omfatter veiledning, debrifing og personlig oppfølging, vil kunne redusere opplevd belastning hos behandlere.
Han mener også at å etablere realistiske holdninger til selvmord i organisasjonen kan beskytte den enkelte behandler: At «selvmord alltid vil kunne forekomme, selv med de beste behandlings- og forebyggingsprogram», er et eksempel på en slik beskyttende holdning.
En annen er: «Å forutse et selvmord er vanskelig, uavhengig av erfaring og spesialistkompetanse».
– Ikke på noe område er etterpåklokskapen så stor som ved selvmord. Det vi trengte å vite i forkant for å kunne forebygge er ikke alltid tilgjengelig informasjon på dette tidspunktet.
Ubehag er sunt
Carr sier at frykten for å gjøre feil ikke bør skremme verken helsepersonell eller journalister fra å omtale selvmord i sitt arbeid.
– Et følelsesmessig ubehag er en naturlig og sunn reaksjon på selvmord som tema, og kan stimulere til å skape faglig og tverrfaglige diskusjoner om et tabuisert tema. Selv om det er større åpenhet i media og i behandlingsmiljøene, ser vi at tabuene fortsatt lever i beste velgående, fastslår Carr.