Island ble fra 1. januar i år det første landet i verden med en egen lov om likelønn. Nå er det ulovlig å betale en mann høyere lønn enn en kvinne som har den samme jobben. Islendingene håper at loven skal fjerne lønnsforskjellene mellom kjønnene innen 2020.

Barne- og likestillingsminister Linda Hofstad Helleland (H) mener en slik lov ikke trengs i Norge, siden det heller ikke i dag er lov med lønnsdiskriminering.

-Ja, det stemmer at vi har et prinsipp om lik lønn for likt arbeid, i likestillings- og diskrimineringsloven. Men, det er stor forskjell på å ha en mulighet til å klage, og det at arbeidsgiver plikter å dokumentere lik lønn for likt arbeid, svarer Siri Øyslebø Sørensen, førsteamanuensis ved Institutt for tverrfaglige kulturstudier ved NTNU.

Arbeidsgiver kan bøtelegges

Island har hatt lover for likelønn siden 1961, men den nye standarden blir sett på som det første konkrete tiltaket for å tvinge selskaper til å fjerne lønnsforskjeller.

-Det har alltid vært ulovlig å betale menn og kvinner ulikt, men dette er en juridisk bindende verktøykasse, har Frida Ros Valdimarsdottir, leder i den islandske foreningen for kvinners rettigheter, uttalt til The New York Times.

For å kunne følge opp den nye lovgivningen skal den islandske staten sertifisere den enkelte bedrifts lønnsplan hvert tredje år. Dette gjelder bedrifter og offentlige etater med mer enn 25 ansatte. De som ikke klarer å bevise at de gir kvinner og menn lik lønn, vil få bøter.

- To ulike lover

Krav om likelønn har vært en av de mest brukte parolene under 8. mars-togene i Trondheim, likevel er ikke målet nådt.

Tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser at i 2016 var heltidsansatte kvinners gjennomsnittlige månedslønn 87,5 prosent av menns månedslønn. Dette til tross for at kvinner i Norge har langt høyere utdanningsnivå enn menn.

Barne- og likestillingsminister Lina Hofstad Helleland mener likevel ikke at Norge behøver innføre samme lov som islendingene.

- Det er ikke lov med lønnsdiskriminering i Norge i dag. Den som har mistanke om lønnsdiskriminering, kan kreve opplysninger om lønnen til den han eller hun sammenligner seg med, sier Hofstad Helleland.

Siri Øyslebø Sørensen mener derimot dette er to ulike lover.

- Den islandske loven retter seg mot den enkelte bedrifts lønnspolitikk, og gir et sterkere vern mot individuell lønnsdiskriminering på en arbeidsplass ved at den forbyr ulik betaling for samme jobb. Det bør derfor vurderes om en sånn type lov også kan ha en funksjon i norsk arbeidsliv. Jeg har sansen for å flytte ansvaret for å handle over på bedriften, og ikke la belastningen ligge på en arbeidstaker. Selv om vi har et prinsipp om lik lønn for likt arbeid, så er det stor forskjell på å ha en mulighet til å klage, og det at arbeidsgiver plikter å dokumentere lik lønn for likt arbeid, sier Øyslebø Sørensen.

Kjønnsdelt arbeidsmarked

Førsteamansuensis Øyslebø Sørensen er derimot klar på at en lov om likelønn uansett ikke er nok.

- En lov etter islandsk modell kan kanskje virke utjevnende på lønnsulikhet internt i bransjer der gapet er stort, og lønn i større grad forhandles individuelt. Men, lønnsgapet mellom kvinner og menn i Norge er også i stor grad knyttet til at arbeidsmarkedet er kjønnsdelt, og at kvinnedominerte yrker er lavere lønnet sammenlignet med mannsdominerte yrkesgrupper. En lov som forbyr en og samme bedrift å lønne samme jobb ulikt løser ikke dette problemet. For å gjøre noe med det trengs det lik verdsetting av forskjellig typer arbeid. Og det har vist seg å være en hard nøtt innenfor rammen av den norske lønnsdanningsmodellen, der de konkurranseutsatte næringene, som også er de mannsdominerte, legger premissene, sier Øyslebø Sørensen.

På spørsmål om hva som er de viktigste politiske grepene for å sikre likelønn i Norge svarer barne- og likestillingsminister Hofstad Helleland følgende:

- Den viktigste grunnen til lønnsforskjeller mellom kvinner og menn er det kjønnsdelte arbeidsmarkedet. Dette vil regjeringen aktivt jobbe for å endre, og da må vi starte allerede i barnehage og skole med hvordan vi påvirker barna våre til å ta yrkesvalg. Vi skal også se på hvordan vi kan gjøre ordninger som «Jenter og teknologi» og «Menn i helse» til landsdekkende ordninger.

Her er politiker og forsker enige:

- Dersom man virkelig vil ha likelønn, så må det prioriteres gjennom systematiske løft i kvinnedominerte næringer. En annen innfallsvinkel vil være å tenke at det å jobbe for kjønnsbalanse i alle næringer, også i praksis vil innebære at lønnsgapet lukkes, sier Øyslebø Sørensen.