– Sitter du i landskap eller har du eget kontor?

– Jeg sitter i landskap. Jeg må innrømme at jeg var skeptisk i begynnelsen, men nå trives jeg svært godt med det. Fordelen er å få kjenne på den daglige stemningen og ha kort vei når noe må drøftes med kollegaer. Mens utfordringene er når jeg må ta en lengre telefonsamtale eller har oppgaver som krever mer konsentrasjon, men til det har vi jo møterom som kan brukes.

– Hvordan kommer du deg på jobb?

– Om vinteren tar jeg buss, mens om sommeren sykler jeg. Jeg bor ved Jonsvatnet, så det er vel én mil hver vei til jobben i Midtbyen. Jeg triller lett ned på 25 minutter, men bakkene hjem igjen blir en ordentlig treningsøkt på rundt én time.

– Hvordan vil de du jobber sammen med si du er som leder?

– Det kommer helt an på hvem du spør. I løpet av karrieren har jeg fått høre at jeg både er sterkt styrende og kravstor til at jeg er støttende og omsorgsfull. Men generelt vil jeg tro de fleste vil si at jeg er tydelig, inkluderende og har et stort engasjement for kreftsaken.

– Drar du på fest sammen med dine ansatte?

– Vi har distriktssamlinger med faglig innhold, og da er jeg gjerne med på det sosiale etterpå. Jeg er også med på sommer- og juleavslutninger, og jeg føler alle synes det er helt greit.

– Er du også med på nachspielene?

– Nei, jeg har rett og slett aldri vært noe nachspiel-menneske.

– Hva er den vanskeligste sjefsavgjørelsen du har tatt?

– Helt generelt vil jeg si at jeg synes det er utfordrende å prioritere oppgaver, fordi kreftomsorgen kan forbedres på så mange områder og behovene er omfattende. Mer spesifikt hadde jeg i en tidligere lederjobb en personalsak som endte i oppsigelse. Det var vanskelig, fordi det er så mange nivåer og flere sider. Men å ta vanskelige og upopulære avgjørelser hører med i lederjobben, og det viktigste for meg er å innhente riktig informasjon for å kunne ta den beste beslutningen og å involvere de andre lederne slik at jeg ikke står alene.

– Hvordan inspirerer du dine ansatte?

– Det er inspirerende i seg selv å jobbe i en organisasjon som Kreftforeningen. I disse dager møter jeg masse samfunnsengasjert russ som vil være bøssebærere i innsamlingen Krafttak mot kreft. Jeg er hele tiden vitne til en formidabel innsats gjort av frivillige, og jeg ser den gode jobben kreftkoordinatorene gjøre ute i kommunene. Her på kontoret forsøker jeg å inspirere med å vise de ansatte tillit, gi dem det nødvendige handlingsrommet og legge til rette for fagkunnskap.

– Er du omgangsvenn med noen av dem du er sjef for?

– Nei, men jeg har vært det i tidligere jobber, så det er mest tilfeldig. Men samtidig, når det først er slik så ser jeg jo at det er enklest og ryddigst.

– Er du også familiens sjef?

– Nei, det er situasjonsbestemt. Er det snakk om utbedringer i heimen så tar jeg styringen. Men er vi i båten så er mannen min skipperen på skuta, selv om det er jeg som står til rors.

– Hva er ditt beste resultat i Birken?

– Birken er ikke noe for meg. Men jeg er med i trimgruppa Gretha-trimmen, hvor vi møtes to ganger i uka til halvannen times trening inne. Det gir meg både mental og kroppslig styrke, noe som er særlig viktig nå når jeg har passert 60. Jeg må holde meg i form for å klare å holde på med det jeg har lyst til. Jeg har fire barnebarn, og jeg vil være i aktiv lek med dem. Jeg vil fortsette å gå i fjellet, kjøre slalåm og padle kajakk. Jeg liker å være aktiv, men ikke for å konkurrere. God form gir derimot viktig helsegevinst og er også kreftforebyggende. Derfor har vi muligheten til å trene i arbeidstiden, 45 minutter per uke.

– Skal du være sjef resten av yrkeslivet?

– Det er det helsa som avgjør.