Alexander Tetteys drømmetreff i 109 km/t så ut til å sende oss til EM i Frankrike, men i stedet etterlot kampen en sterk tvil om landslaget vårt har noe der å gjøre. Og selvtilliten fikk seg en knekk foran playoff-kampene.

Vi fikk ulidelig spennende 50 minutter takket være en scoring som skulle vært avblåst for offside, og som kom så mot spillets gang som overhodet mulig. Lenge så det ut som Ørjan Håskjold Nylands suverene oppvisning i målvaktspill skulle redde oss. Jeg begynte å fundere på om det lille Per-Mathias Høgmo har igjen av hårvekst består av gullhår.

Men når overmakten er for stor og motstanderen heter Italia, går det som det må gå. Mamma Mia! ble erstattet av Bravissimo! Da Norge måtte frem, avslørte spillerne våre både mangel på finmotorikk og oppfinnsomhet.

Kan hende løftet vi dette norske landslaget for høyt. Det er bare fire måneder siden de ble pepet av Ullevaal etter å ha gitt Aserbajdsjan deres første bortepoeng på 13 kamper. Siden den tid har Høgmo leder et landslag i fantastisk flyt.

Kombinasjonen av en tydelig realitetsorientering fra romantisk og naiv fotball, til en mer direkte og effektiv spillestil, snudde fotballstemningen over hele landet. Plutselig klaffet alt. Norge fremsto som gode, men hvor gode var prestasjonene egentlig? Vi slo Bulgaria, men det var noe av det dårligste vi har sett av et bulgarsk landslag. Og Kroatia som Norge tok på farten i samme slengen, var i en slik krisetilstand at de sparket treneren.

Når landslaget vårt vinner lar vi oss rive med og riste ut av analytisk likevekt. Kanskje var ikke prestasjonene så gode som vi trodde. Italia-kampen tyder på at vi tok feil.

For selv om håpet overlevde i over 70 minutter, var kampen noe som lignet fælt på en overkjørsel. Norge skapte den ene sjansen, Italia produserte ni. Da fortjener vi ikke seieren, vi fortjener ikke å gå direkte til EM.

Men vi fortjener å få en sjanse til i playoff. Spørsmålet er om vi har et lag som evner på ta den muligheten.

Italienerne mener selv de har et ordinært landslag, men de rundspiller oss på tempo, på presisjon og på bevegelse i tillegg til mye annet.

Nå skal ikke denne kampen være mer fasit på Norges styrke enn den mot Kroatia, men vi være så ærlig å innrømme at vi ikke hadde noe eget spill. Norge skapte bare den ene sjansen, som også var offside, og dermed er fasiten egentlig null sjanser.

Da Norge skulle flytte opp spillet for å få de nødvendige målene, hang ikke laget sammen. Det var tempofattig når det skulle skru opp farten.

Likevel gir jeg ikke opp håpet, for det er noe med summen av samholdet og optimismen som kan gi resultater over tid. Klarer Norge å passer nåløyet i playoff, med god trekning og litt mer av den medvinden som brakte oss dit, så vil spillerne våre vokse på erfaringen. Mens Sverige har et landslag som virker å være på nedtur, har vi et som er på opptur, og den stopper ikke med denne kvalifiseringen. Våre spillere er unge, de suger til seg erfaring og vokser på å spille kamper på høyt nivå.

En vesentlig endring skjedde med Norge siden Aserbajdsjan-kampen. Det startet med at Per-Mathias fant et midtstopperpar som står godt til hverandre og skaper trygghet. Med pålitelig forsvarsspill av en Molde-samspilt backrekke, ble det straks flere gjenvinninger og overganger. Da Høgmo i tillegg valgte bort de lettbente teknikerne på midten og satte inn mer duellstyrke, ble både forsvarsspillet og kontringsspillet bedre.

Derfor har dette laget en fremtid selv om EM i Frankrike kan komme for tidlig.