Skiforbundet og Petter Northug er kommet til enighet, og på sidelinjen går diskusjonen om hvem som vant denne omgangen. Det er omtrent som en boksekamp der dommerne gir poeng for hver runde.

Ser vi denne saken i et langt perspektiv er Petter Northug og hans team vinnerne. De drev Skiforbundet fra skanse til skanse og fikk gjennomslag for stadig større frihet og handlingsrom. Skiforbundets ledere er selvkritiske på at de var for ettergivende for Northug-leirens uthalingstaktikk.

I den runden som nå er avsluttet vil jeg gi poengene til skiledelsen, selv om noen med solid fotfeste i private lag hevder det motsatte. Northug-leiren og Coop prøver også å innkassere seieren og får støtte av Fredrik Aukland som representerer interessen til private lag. Coop fikk råderetten over Northug noen ekstra dager i begge ytterkantene av sesongen.

Men hva vant de egentlig? Team Northug kan argumentere med at de sikret seg en 3-års avtale, men var det egentlig et stridstema? Bør ikke begge parter være fornøyd med å ha en avtale som gjør at de slipper slitasjen og advokathonorarene som følger med den årlige omkampen?

Team Northug, eller mer presist Coop, krevet vinduer i sesongen slik at Northug kunne gå inn på landslaget på en fredag og ut igjen på mandag. De fikk ikke et eneste vindu. Avtalen påvirker indirekte også Northug-tv.

Det tredje viktige konfliktområdet var Northugs kleskolleksjonen med Swix, som har provosert Skiforbundet og hovedsponsoren mer enn det som har vært kommunisert. Ingen kan nekte Northug å ha en egen racingkolleksjon, men den kan ikke markedsføres i sesongen. I likhet med andre løpere kan han konkurrere i denne i NM, men med skiforbundets sponsorlogoer.

Avtalen gjelder til 1. april, men regulerer også NM del 2 om dette går etter 1. april. Petter Northug er også pålagt å stille på felles kickoff med landslaget utenfor vintersesongen, hvis det ikke kolliderer med treningssamling.

Når vi kjenner forhistorien, skjønner vi fort at siste slag ikke er utkjempet selv om det foreligger en 3-årsavtale. Det finnes både smutthull og grensedragninger som ennå ikke er utforsket.

Denne avtalen ville ikke vært mulig uten at skiforbundets sponsorer hadde sagt ja. Nå har alle godtatt avtalen, noen litt mer motvillig enn andre, men ikke nok til at de vil ta opp kampen.

Dette er krevende idrettspolitikk der mange hensyn skal ivaretas. Heldigvis er det oppnådd aksept for at Petter Northug får lage seg en treningssituasjon som er tilpasset hans frihetssøkende natur.

Skiledelsen er forpliktet til å beskytte finansieringsmodellen som store deler av norsk idrett er basert på. «Utbryterkongen» Petter Northug har slått en kile inn i den modellen og kan vise veg for andre utøvere, men den som vil følge i hans fotspor skal ha betydelig status og navn for å finansiere sitt eget team.

I den andre enden av skalaen finnes landslagsløpere som har vært skeptiske til all særbehandlingen skiforbundet har gitt Petter Northug. Hvis Northug hadde fått enda større frihet, er det en viss risiko for at trenerne ikke ville klart å holde laget sammen.

Fellesskap, lagbygging og gode verdier er noe av grunnmuren den norske idrettsmodellen er bygget på. Som den rå individualisten Petter Northug er, utfordrer han vedtatte sannheter. Det betyr ikke at det som passer for han også er løsningen for andre.

Slik denne avtalen nå er utformet, balanserer den mange hensyn på slakk eller stram linje alt etter som man ser det.

Dermed gjenstår for Petter Northug og Martin Johnsrud Sundby og vise at begge modellene fungerer.