Knallharde sanksjoner må til etter at russiske friidrett er avslørt for systematisk juks. Selvfølgelig bør ikke russerne få delta i OLs friidrett. Men det får de nok, for hvem skal nekte dem? Det er i så fall andre nasjoner som selv har svin på skogen. Og ikke minst ledere som har visst om og dekket over råttenskapen. Friidretten er selve rosinen i OL-pølsa og den sitter det langt inne å røre. På toppen av alt har dette storpolitiske overtoner.
USA har vært involvert i en lang rekke dopingavsløringer med Balco-skandalen som den verste. Supersprinterne fra Jamaica blir avslørt en etter en. Nå flyttes fokuset til Kenyas løpere og nasjonens totale fravær av dopingkontroll. Vi tør snart ikke stole på noen, enten de driver antidopingarbeid eller ikke.
Tiden er inne til å innse at internasjonale organisasjoner som FIFA, IAAF (friidrettsforbundet) IHF (håndballforbundet) og UCI (sykkelforbundet) ikke er egnet til å beskytte idretten sin, for de er mer opptatt av å øke inntektene enn å holde lov og orden. Misforstått fokus har korrumpert idrettens sjel.
Det som kanskje kan redde idrettens troverdighet er overnasjonale organisasjoner, men hvem skal finansiere dem og gi dem legitimitet? Internasjonal idrettspolitikk er sammenfiltret i en floke som ødelegger troverdigheten. WADA ble stiftet som en uavhengig organisasjon, men er den uavhengig i dag? Er det ikke presidenten i WADA, Sir Craig Reedie som også sitter som visepresident i IOC kanskje? Og var det ikke Reedie som kontaktet den russiske sportsministeren og forsikret at dopingmistankene ikke ville bli noe problem.
Det er verdt å merke seg at de store dopingavsløringene ikke kommer fra organisasjonene selv, men presses frem fra enkeltpersoner i og rundt idretten.
Takk til de russiske varslerne Julia Stepanova og Vitalij Stepanov som ga oss det første innblikk i råttenskapen. Takk til den tyske dokumentarfilmskaperen Hajo Seppelt for at han viste oss det sanne bildet av russisk friidrett. Takk til journalistene Andrew Jennings, Jens Weinreich og andre som avslørte korrupsjonen i Fifa, takk til Floyd Landis og fire andre tidligere kolleger av Lance Armstrong for at de vitnet om den systematiske dopingen i internasjonal sykkelsport.
Vi har etter hvert forstått at det internasjonale sykkelforbundet forsøkte å dekke over doping i sin idrett. Den internasjonale langrennskomiteen forsøkte i det lengste å skjule omfattende dopingbruk de også. Nå ser vi at friidrettens øverste leder, Lamine Diack, løy så det rant av ham for å dekke over skandaløse tilstander i sin idrett. Arvtakeren Sebastian Coe brukte all sin autoritet på å forsvare Diack som nå er arrestert for korrupsjon.
Sepp Blatter og mye av hans Fifa-hoff er enten fengslet eller under etterforskning for svindel og korrupsjon. Uefa-president Michel Platini er suspendert mens han etterforskes. Ledelsen i det internasjonale volleyballforbundet er gjenstand for skandaløse anklager, for ikke å snakke om håndballforbundets eneveldige Dr. Hassan Moustafa.
Er de korrupte alle sammen i internasjonal idrettspolitikk? Sebastian Coe og Michel Platini var en gang våre helter, nå ligner de som skulle være toppidrettens reddende engler mer på «ængla med skit på vingan», som det heter i visa.
Vi gjør klokt i å innse at det ikke er enkeltutøvere som er problemet, men systemene, kulturen og lederne. Noen av idrettens øverste ledere snakker pent om fair play i festtaler, men dekker over juks og bedrag. I den knallharde konkurransen om oppmerksomheten er de avhengige av et glanset ytre for at idretten skal være salgbar til tv og sponsorer.
Mitt spørsmål er: Hvem kan vi egentlig stole på? Hvem skal rydde opp i råttenskapen?
