Brannsjefen likte ikke fotball, og nektet keeperen fri. Takket være hjelp fra en tilfeldig forbipasserende kunne Fornes ringe stadion ved kampstart og kaste seg på sykkelen. Da utsatte man like greit hele kampen med et kvarter.

RBK 100 beste - se nedtellingen her

Varm i kroppen av syklingen, men iskald i fingertuppene. Slik ble Fornes jublet inn av 21 000 som drømte om Ullevaal-tur den høstdagen i 1962.

Slik ble det ikke. RBK tapte 3-2, og Fornes havnet i tillegg i sentrum etter en keepertabbe. Men aldri har en enkeltspiller klart å styre et fullsatt Lerkendal i så stor grad som 85-årringen gjorde den søndagen for snart 55 år siden.

- Jeg var brannmann, og jobbet turnus. Men Nilsen, sjefen, lot ikke folk få fri sånn uten videre. Vi jobbet annenhver helg, så det ble mye bytting av vakter. Akkurat den søndagen, semifinale i cupen og greier, hadde jeg ingen å bytte med. Helt tilfeldig, rett før avspark, møtte jeg en sommervikar utenfor brannstasjonen. Han gikk med på å steppe inn de siste timene av vakta mi. Den gang var det lov for klubbene å utsette en kamp med et kvarter om grunnen var viktig nok, og slik rakk jeg det akkurat.

Les også: Derfor kårer vi RBKs 100 beste

Les også: Nummer 61 - Øyvind Storflor

Sverre Fornes smiler fortsatt av sykkelturen gjennom sentrum, forbi Samfundet og opp mot Lerkendal.

- Det var spesielt å møte folk som fremdeles var på vei til kamp. Jeg fikk noen blikk etter meg, sier han, når vi møter ham hjemme på Stubban.

En cupmedalje: Sverre Fornes vant cupen to ganger, men har bare ett synlig bevis. Vi fikk beskjed i 1964 at vi som hadde vunnet også i 1960 ikke ville få noen ny medalje, ettersom vi allerede hadde. Spesielt, sier Fornes om beskjeden fra Fotballforbundet.

RBK-er i tre idretter

Samtidig var det kanskje ikke så rart at over 20 000 godtok en utsettelse for nettopp Fornes. 85-åringen er nok det lengste man kommer en «ekte RBK-er», og hadde stått fast for A-laget i 14 år da episoden inntraff.

Etter å ha gått gradene via gutte- og juniorlaget debuterte han for RBKs A-lag tilbake i 1948. Det skjedde på meget spesielt vis, som vi kommer tilbake til. Men Fornes spilte også håndball og hockey på seniornivå for Rosenborg. Da han la opp i 1965, hadde sisteskansen passert så mange hundre kamper i de ulike idrettene for klubben, at han for lengst har gitt opp å prøve å få en fullstendig oversikt over karrieren.

Les også: Nummer 78: Arne Hansen - Hasteinnlagt på sykehus samme dag som han skulle imponere Eggen

Les også: Sikken Fossum - 23-åringen var Trondheims største talent - så falt han i fjorden

Det er kanskje derfor han også sliter litt med å holde orden på årstallene under samtalen, som gjør at vi trenger litt suffli av kona Ingunn. Ei dame med stålkontroll, men som aldri har vært interessert i sport. Det til tross for at hun altså har vært sammen med en som holdt på med tre idretter.

- Hun har vært tålmodig. Vi har vært gift i 62 år. Jeg prøver å ta igjen litt nå, smiler Fornes.

- Jeg var forelska og ung. Og dum, svarer Ingunn kjapt.

Sufflør: Kona Ingunn varter opp med vafler til Adresseavisen. Og husker alt av mannens karriere- selv om hun ikke er interessert i idrett.

Hatt to hjerneslag

Men tilbake til Fornes selv: At han ikke husker alle årstall og kamper kunne vi kanskje også satt på kontoen for hjerneslag. To, faktisk, det første allerede da han var 35. Men det ville ha blitt feil å skylde på hjerneslagene. For 85-åringen er av det svært unge slaget: Han kommer rett fra den ukentlige bowlingrunden sin i sentrum, og – som han sier det selv:

- Jeg fikk slag i 1967 og i 1995. Det skjer med omtrent 30 års mellomrom. Det er med andre ord noen år til det neste kommer!

Møtte Norges beste i debuten

Men hva er det egentlig som gjør en enkeltspiller blir så stor at 21 000 synes det er greit å utsette en kamp bare for ham?

- Jeg startet som utespiller. Så var det en juniorkamp i 1948, hvor keeperen vår skadet seg. Jeg var bare 16, men var høy for alderen og gikk i målet. Noen dager senere var det a-kamp på Lerkendal mot Freidig, som ble Trondheims første seriemester og hadde flere landslagsspillere. Jeg vet ikke om a-keeperen vår fryktet Freidig-stjernene (Gunnar Dahlen, Thor Moxness og Jan Sørdal), men han møtte i hvert fall aldri opp. Plutselig ble jeg tilkalt. Noen dager etter min aller første kamp som keeper måtte jeg altså opp mot Norges beste spisser, smiler Fornes.

Og hvordan det gikk?

- Vi vant 1–0. Siden ble jeg i målet, sier han.

Straffemål: Sverre Fornes var med på mange store øyeblikk på Lerkendal. Dette bildet var imidlertid for godt til ikke å ha med. Her har den digre sisteskansen måttet tåle et baklengsmål mot Sarpsborg.

Sto fast i 19 år

Der sto Fornes fast de 19 neste sesongene, og opparbeidet seg litt av en status. Fornes var med hele veien til gjennombruddet i 1960, han var med på å gjenta cupbragden i 1964 og fikk flere B-landskamper. Fornes ble banens beste mot Finland i 1960, og ble deretter tatt ut på a-landslaget. Der fikk han aldri sjansen, men mener selv det handlet om at landslagssjefen var for nervøs til å slippe til en debutant når motstanden var Sverige.

Les også: Nummer 33 - Svein Grøndalen

Les også: Nummer 78 - Arne Hanssen

- Cuptriumfene i 1960 og 1964 er de beste minnene. Da vi kom hjem fra finalen i ’60 var det 17000 på torget da vi kom dit. Helt «toillat», sier han.

- Og semifinalen mot Vard i ‘62?

- Ikke minn meg på tabben. Det var ikke artig. Men det var spesielt å gå inn på stadion mens alle ventet. Det var ikke så uvanlig for meg å sykle til kamp. Men ikke etter at den egentlig skulle ha startet, gliser Fornes.