– Dette kan være fort hans siste konkurranse, sier Solveig mens hun holder rundt Nokas i familiens hundegård på Vadan på Byåsen.
Solveig og Nokas går sammen for første - og potensielt siste - gang i Finnmarksløpet kommende helg.
De to har knyttet et spesielt bånd etter at de nærmest har vokst opp sammen. Med et stort smil koser og leker hun med favoritthunden sin.
– Hva er det som gjør Nokas så spesiell for deg?
- Det er at jeg har ekstra god kontakt med ham. Det er en slags spesiell kontakt, svarer hun.
På lørdag skal de kjempe seg gjennom 200 lange kilometer på Finnmarksvidda i titalls minusgrader.
Veteranen og debutanten. En vakker historie om et søtt og spesielt vennskap.
– Jeg tror han har én sesong til i seg, sier pappa Svein Kvam på klingende romsdalsdialekt, uten at han virker helt sikker i sin sak stående ved siden av datteren og de andre hundene som hopper i ellevilt tempo rundt i gården.
Det ligger nesten mer et håp enn forventning i stemmen hans. Nokas har også betydd mye for Sveins karriere som hundekjører, der den har vært en viktig brikke i flere av hans pallplasser Femund- og Finnmarksløpet.
Dramatisk start for hundekjørere i Femundsløpet
Uredd debutant
Solveig skal delta i juniorklassen i Finnmarksløpet, et løp som strekker seg over 200 kilometer på Finnmarksvidda.
Juniorene starter i Alta, før de videre skal over et fjell. Etter det snur de i Šuoššjávri, der temperaturene kan krype ned til 30 minusgrader.
Gjennom hele løpet er hun mer eller mindre alene, utenom sjekk- og kontrollpunktene langs løypa.
På spørsmål om hva hun tenker om akkurat det, å være alene i kulda i ukjent terreng, svarer hun med et stort smil og uten betekningstid.
– Jeg blir å storkose meg! Naturen er nydelig og det er så fint når det er stille. Det kommer til å bli artig og jeg gleder meg, svarer hun mens hun gjør klar sleden til en liten rundtur utenfor huset deres.
Tre trøndere topp seks i Femundløpet
– Det var en fin opplevelse
For én måned siden deltok hun i Femundløpet i Røros, hennes tredje hundeløp. Været var grusomt gjennom hele løpet, med voldsom vind og kraftig snøvær. Flere av hundekjørerne, både i senior- og juniorklassen, måtte bryte løpet.
Solveig fullførte og endte på 3. plass.
– Jeg var redd for om hun kom til å bli værfast, fordi det er en stor påkjenning for hundekjørere å sitte ute i kulda i mange timer. Det er viktig å påpeke at alle har sikkerhetsutstyr i sleden og at det er ikke farlig, men samtidig må man være komfortabel med og være ute og ikke få varme i seg på en stund. Da er det viktig å bevare roen, forteller Svein mens han ser bort på på datteren sin.
– Solveig beviste at hun kan takle slike forhold. Hun var ikke redd og det ble ingen dramatisk situasjon. Det var en fin opplevelse, smiler han til henne.
En årsak til at det gikk så bra som det gjorde, var mye på grunn en av hennes bestevenn og trofaste turkamerat: Nokas.
- Her kan det bli mye klabb og babb
Unikumet Nokas
Først og fremst er Nokas lederhunden, den viktigste rollen i hundespannet på seks.
– For de andre hundene handler det bare om å løpe, men lederhundens oppgaver er mange; ta kommandoer fra hundekjøreren, holde farten oppe, forstå hvilken retning de skal ta og følge med på sporene i løypa, forklarer Svein.
Men Nokas er langt viktigere enn som så. For denne Alaska Huskey-hunden, som er rasen de bruker, er en hund Solveig og Svein kaller et «unikum».
– Det er noe de er født med. Et naturtalent som ikke går an å trene. De hundene som er sterkest i hodet og som har en kapasitet ingen andre hunder har, forklarer Svein.
For å sette det i perspektiv; Svein og broren hans, Jørn Kvam, har drevet med avling av hunder i snart 20 år. Gjennom to tiår har det kun dukket opp fire hunder som omtales som unikum: Indie, Essan, Turak og Nokas.
– Vi har selvsagt hatt mange gode hunder, men Nokas er sjelden. Han er en som gjør at man vinner løp, forteller Svein engasjert.
Ønsker å satse videre
Dette blir Solveigs første løp i Finnmark, men det er neppe siste gang hun begir seg ut på «Vidda».
I Finnmarksløpet er det ytterligere to distanser: 500 og 1200 kilometer.
Det neste målet hennes er å kjøre den nest lengste distansen.
– Jeg kommer først til å kjøre 500-løpene et par ganger, også får jeg se hvordan det går. Jeg vet ikke om jeg kan takle 1200 kilometer, for det høres veldig langt ut, sier Solveig nervøst.
Svein ser en smule tankefull ut.
– Hva må dere gjøre hvis Solveig ønsker å satse videre?
– Da må vi først og fremst ha en annen hundegård, fordi akkurat nå det er ikke så mye plass her vi bor. Vi kommer til å støtte det, absolutt, det kommer vi til å gjøre. Det er opp til henne.
Og hvis dette blir Nokas’ siste løp, skal han på ingen måter gis vekk til noen andre.
– Han skal være her uansett, sier Solveig bestemt i det Nokas kommer bort og lener seg inntil henne.