Bjørn har aldri stått midt på tunet når det kom gjester til gårds. Han var ytterst sjelden i første rekke – men alltid på plass i andre. Han var med som spiller på 60-tallet da hans Kvik kjempet med Rosenborg, Nidelv og Falken om hegemoniet i Trondheim. Han var klok back, som ikke briljerte. Han var allerede da den som dekket lagkameratene og ga dem ryggdekning til å gå med fremover.
Han ble treneren som tok klubber som Stjørdals-Blink og Strindheim oppover, og da han omsider slapp til som hovedtrener i Rosenborg, sørget han for klubbens første seriemesterskap på 14 år. Han ble den perfekte partneren til Nils Arne, fordi han var så forskjellig fra ham. Bjørn spilte med sordin, hvilket hovedtreneren ikke alltid gjorde. Bjørn var også opptatt av forsvarsspillet. Det ga Nils Arne enda større muligheter til å konsentrere seg om det som skjedde når Rosenborg hadde ballen.
Hvis Nils Arne slo for hardt på stortromma, og det kunne jo skje, kom Bjørn etter og forklarte at det ikke var så alvorlig ment. Da han ble makkeren til Drillo var utgangspunktet på en måte vanskeligere, for de var mer like som typer og av legning. De hadde begge det en kan kalle en mer nøktern tilnærming til spillet. Men også det samarbeidet ble til glede for landslaget, for de spillerne som fikk lov å være en del av det, og for begge de to.
Det norske fotball-landslaget var aldri så sterkt som da Bjørn Hansen var medtrener der.
Bjørns store glede var å bidra til andres suksess. Han trivdes best i skyggen av sine to langt mer markante partnere. Hvis sola skein på ham, trakk han helst ned skyggelua. Han var også langt mer pragmatisk enn dem begge. Hvis Drillo gikk seg fast i sine nokså bestemte ideer om hvordan fotball skal spilles, var det Bjørn som måtte peke på alternative metoder. Nils Arne hadde også sin måte å spille fotball på, som Bjørn gradvis ble helt enig i, men det hendte at han på sitt forsiktige vis kom opp med situasjonsbestemte alternative løsninger, som viste seg å være akkurat hva laget behøvde der og da.
Bjørn Hansen var imponerende interessert i fotball. Han ville snakke fotball helt til det siste, om indreløperens bevegelser og vingens skjæring fra vingen. Han var lidenskapelig pedagog, som prøvde ut god-fot-teoriene i skolen allerede på 80-tallet, og han var kontinuerlig opptatt av de som sitter nederst ved bordet. Derfor var han også rusmisbrukernes fotballtrener, med minst like stor entusiasme som han var det for landslagsspillerne.
Det var ingen andre som Bjørn Hansen. Det kommer ingen flere som ham.
Jeg tror ikke det er riktig å si at vi gjør den erkjennelsen først nå. Vi har visst det lenge. Og Bjørn visste at vi visste det. Han ble satt pris på, han ble spurt, han ble takket – og han tok imot, med en passe dose beskjedenhet. Han fikk mye ros, og han visste innerst inne at det var fortjent.
Det er godt å tenke på nå.
Otto Ulseth