Lagbyggeren Marit Bjørgen sa sin tydelige mening om solisten Petter Northug i vår avis i går. Det var modig gjort å vekke liv i debatten om forholdet til landslaget rett før VM. Tydeligere enn noen gang ser vi at langrennssportens største profiler står i hver sin ytterkant. Den ene dyrker lagfølelsen og fellesskapet mens den andre søker individuell frihet til å gjøre ting på sin måte.
Petter Northug kan meget vel komme hjem med en håndfull VM-medaljer. I så fall vender han hjem som enda større folkehelt. Når seiersrusen legger seg, er det rett over til en hverdag som består i soning for fyllekjøringen, rettslig stevning fra sin tidligere samarbeidspartner Nye Høyder og muligens en ny opprivende konflikt med skiforbundet.
Det er lett å se sannheten i det gamle munnhellet om at utakk er verdens lønn. Men samtidig er det viktig å dra bakteppet til side. Alle disse sakene er skapt av langrennsidolet og teamet rundt ham, og bevisst satt på vent. Selv ikke Norges mest populære idrettsmann kan sette seg over de regler og rammer som gjelder for andre nordmenn.
Klart mest pirrende er forholdet til skiforbundet og landslaget. Skistyret fattet et vedtak som levner Northug bare én mulighet hvis han vil fortsette med vanlig langrenn, og den består i å avvikle privatlaget sitt og bryte avtalen med Coop. Eller i det minste sette avtalen på vent.
Langrenn blir en fattigere idrett uten den uforutsigbare rabagasten fra Framverran. Derfor vil Northug ha majoriteten av folket som heiagjeng når han går i forhandlinger med skiledelsen. Men lite og ingenting tyder på at skistyret vil omstøte sitt vedtak, og da har administrasjonen ingen ting å forhandle med.
Det er lett å forstå at Skiforbundet må forsvare finansieringsmodellen for norsk idrett. Gir man unntak for en løper, uthuler man prinsippene med de alvorlige konsekvensene det kan få for flere idretter. Hvis Kjetil Jansrud og Aksel Lund Svindal «tar en Northug», blir konsekvensene dramatiske for finansieringen av norsk alpinsatsing.
Derfor får Northug tilbud om landslagsplass og må velge mellom to goder: Vanlig langrenn eller langløpskarusellen.
Han kan gjøre det godt i langløp, men jeg tviler på at han synes staking i 7-8 mil er like fristende som å boltre seg i spurtoppgjør på kortere distanser. Det som har skjedd i vinter, må vel gi mersmak?
Situasjonen blir ikke enklere av at Petter Northug har vært så tydelig på at det er uaktuelt å gå tilbake til landslaget på permanent basis. I tillegg har han bygget opp et team hvor flere kan bli overflødige hvis han vraker Coop. Og Coop har vel en bindende avtale? Det er lett å se at det finnes mange kryssende interesser i denne saken.
Landslagsledelsen har bestrebet seg på likebehandling, og mitt inntrykk er at Petter Northug er bedre inkludert i laget enn sist. Dårlig kjemi var en viktig årsak til at han brøt ut.
Hjemkallelsen fra høydeoppholdet i Italia til NM på Røros, irriterte Northug kraftig og satte relasjonene til lederne på en alvorlig prøve. Men skiesset blomstret og dro fra Røros med økt popularitet.
Sier Northug nei til landslaget, takker han også nei til å gå renn i verdenscupen. Men det vil fortsatt finnes en åpning for å legge nytt press på skiforbundet foran et VM- eller OL-uttak. Han kan måle krefter med eliten i NM, skandinavisk cup og enkelte uttaksrenn. Hvis han slår landslagsløperne, er huskestuen i gang.
Til syvende og sist handler dette om prinsipper og troverdighet. I det øyeblikk skiforbundet går med på uthuling av prinsippene, er de på gyngende grunn.