Det bruste godt på langrennsstadion i Granåsen da Magnus Moan knuste tyskerne i bakkene og hadde forsprang nok til at han kunne ha håndhilset på publikum langs oppløpet. Det er i slike øyeblikk man kjenner kraften i fellesskapet rundt store idrettsopplevelser.

Vi har nettopp opplevd denne kraften i VM i Falun, og vi har ennå de fantastiske dagene fra Oslo-VM 2011 godt fremme i hjernebarken. Det er denne stemningen, folkefesten og innrammingen rundt arrangementet som skaper mye av opplevelsen.

De solgte mange billetter i Falun og enda flere i Oslo, men det er fortsatt VM i Trondheim 1997 som har det høyeste billettsalget med 300000. Det bør gå an å slå den rekorden i 2021 eller 2023. Trondheim er et ideelt arrangørsted etter alle målestokker. Ikke minst fordi denne regionen har en unik produksjon av eliteutøvere i nordiske grener.

Å arrangere ski-VM koster penger og i Falun krangler man om overforbruk og forsakelser etter sitt VM. Nettopp derfor må slike arrangement ha en god begrunnelse.

Skipresident Erik Røste ga denne begrunnelsen da han ble utfordret på temaet i et møte i går: «Trøndersk skisport trenger oppgradering av anleggene». Sa Røste og understreket at hele Ski-Norge står bak Trondheims søknad. Selv om Lillehammer yppet seg litt, var det ingen uenighet da beslutningen skulle tas i skisportens egne organer.

I bystyret er det en nesten rørende enighet og oppslutning om søknaden. Det finnes ingen – jeg gjentar: ingen – negative stemmer. Det er nesten for galt, for så store investeringer fortjener faktisk noen kritiske røster også. Om ikke annet for å mane til nøkternhet.

Bak bystyrets vedtak ligger en forventning om statlige tilskudd til dette VM på lik linje med det andre har fått. Mye av det kommer når Trondheim får status som nasjonalanlegg. Å miste den statusen smerter Oslo, men dette handler mer om penger enn status. I nordmenns bevissthet vil Holmenkollen alltid være nasjonalanlegget for skisport.

Trenger vi å bruke så mye penger på hoppbakker? Det var det store spørsmålet i Falun. I nabolandet vårt står hoppbakkene stort sett ubrukt hele vinteren. Bakkene i Granåsen er i bruk nesten hver dag hele året. Her sløses ikke pengene bort på et fåtall utøvere i enda færre renn. Bakkene er tumleplass for norske og utenlandske hoppere, for 15-åringer på Heimdal videregående til den 42-årige kamikazehopperen Noriaki Kasai. Dette er bakkene som skal utvikle den neste generasjonen.

Det er viktig at Trondheim holder fast i tanken om at Granåsen skal bygge anlegg for hverdagsidretten. Bakkene, løypene og fasilitetene rundt skal brukes hver dag av flest mulig. Når den tid kommer skal de lånes ut til VM.

Men lønner det seg?

Svaret er nei, hvis man mener vi like godt kan gi slipp på skikulturen. Svaret blir et annet hvis vi vil fortsette å dyrke den felles stoltheten rundt Marit Bjørgen, Petter Northug, Magnus Moan og Anders Bardal. Hvis vi vil ha arvtakere som gir oss nye gledesstunder.

Enn om det var mulig å sette en verdi på drømmene, men drømmer og opplevelser har ingen prislapp. Verdien sitter igjen i sjelen hos hver enkelt, slik mange fortsatt bærer på gode minner fra folkefesten i 1997.

Få ting setter sterkere spor enn opplevelser sammen med andre – kraften i fellesskapets jubelrus. Opplevelsen av å lykkes sammen med andre er den beste. Få ting skaper bedre samhold enn idrett.