Barn som blir oversett, barn som ikke får spilletid og topping av lag. Hjerteskjærende historier om foreldre som ikke har råd til å la barna dele idrettsopplevelser med vennene sine.

Konflikter og uenigheter havner stadig oftere på bordet til Sør-Trøndelag Idrettskrets. De som melder inn sakene, er foreldre, idrettslag og i noen tilfeller særkretsene.

–Jeg vil si at vi jobber med én til to saker i måneden. Utviklingen er økende, men det kan sees på flere måter: Enten så har det blitt flere saker, eller flere tør si fra enn før. Kanskje er foreldrenes forventninger til et idrettslag større nå enn før. At vi er blitt mer synlige og flere ser at de har et sted å melde inn disse sakene, kan også være en årsak, sier Kjell Bjarne Helland, organisasjonssjef i Sør-Trøndelag Idrettskrets.

Sterke følelser

Han forteller at lagidrettene har det høyeste konfliktnivået, men kjenner også til eksempler fra individuelle idretter.

– Det er ingen tvil om at det er mye følelser inne i slike saker, og det heller ikke rart. Alle har vel de beste ønsker for egne barn, men dette kan i gitte tilfeller ta overhånd. Trenere kan også ha vesentlig høyere ambisjoner enn det foreldrene ønsker, sier han.

Når en konflikt meldes inn, venter i første omgang en samtale med den parten som først melder saken.

– Dette er for å få en bedre oversikt over dennes opplevelser. Er dette en konflikt i en særidrett, ber vi om fullmakt til å kontakte den aktuelle idretten. Noen saker kan gjelde mellom ulike idretter, og da er vi med saken videre i de fleste tilfeller, sier Helland.

Glad for at de kommer

– Hvordan er det å ha fortvilte foreldre på kontoret sitt?

– Jeg vil snu litt på det. At de velger å komme ser jeg på som særdeles positivt, for da kan man gå inn i saken og på muligheter for løsning. Flere ganger opplever vi gjennom samtaler at man har misforstått hverandre. Viljen til å finne løsning er stor, sier han og utdyper:

– Barna våre er det viktigste vi har. Derfor kan det i noen tilfeller også være slik at vi foreldre ikke alltid evner å se på totaliteten, men kun vårt eget barn. Dette er forståelig, men viktig ha med seg i samtalene. Idretten må jobbe for å skolere trenerne og lederne best mulig. Og når vi er i foreldrerollen, må vi tenke på at vi alle har et felles ansvar for at både klubben, laget, barna og trenerne har «Idrettsglede for alle» som verdi.

Klubben må ta verdivalg

Den kommende medlemsregistreringen vil vise at idrettskretsen har nesten 136000 medlemskap. Disse er fordelt på nesten 600 idrettslag i kretsens 26 kommuner. Helland tror konfliktnivået i barneidretten vil være tjent med bedre kommunikasjon mellom de involverte.

– Litt flåsete, men likevel: Vi må snakke med hverandre og ikke om hverandre. I tillegg må klubben være tydelig på hva de ønsker klubben skal stå for og hvilke verdier som skal prege klubben. Dette må de bestemme på sitt årsmøte. Deretter må styret iverksette dette og forenklet gjøre det flertallet har bestemt. Avvik må korrigeres og øvrige tiltak iverksettes hvis ikke endring skjer, sier organisasjons-sjefen.

At noen faller ut av den organiserte idretten ser han på som naturlig, men han vil ikke at de slutter fordi idretten behandler dem dårlig.

– Det at noen velger å slutte er greit så lenge årsaken ikke er at idretten har behandlet dem dårlig. Livslang idrettsglede, det gjelder både bredden og toppen, er et begrep vi nå ønsker skal leves ut.

- Orker ikke mer krangling

Foreldrene drømte om barneidretten som en arena for kameratskap. Sånn ble det ikke.

I stedet har de kjent på konsekvensene av det de opplever som et resultatjag i barneidretten.

– Idrettsgleden til sønnen vår er borte, sier foreldrene. De tviler på at tenåringen trekker på seg klubbdrakta når en ny sesong starter.

– Før hadde han mange venner på laget og var et naturlig midtpunkt, sier faren.

Familien fra Sør-Trøndelag forteller at gode resultater og matching av de beste spillerne tidlig ble et tema. Det skal ha blitt satt i system av foreldretrenere som var i posisjon til å gi sine egne barn de beste sportslige utfordringene.

Høy temperatur

Tenåringsforeldrene forteller om spillere som er blitt hentet til klubben og om lag som har gått i oppløsning i kjølvannet av overganger. Da barna var rundt åtte år, ble bare de flinkeste og mest ivrige spillerne invitert til noen treninger. Når barna ble eldre, fortsatte det som foreldrene opplever som forskjellsbehandling.

– Flere spillere reagerte på at noen fikk trene med eldre spillere og at det var spillere i vennekretsen til trenerne som ble nominert til samlinger. Når det ble fortalt om laguttak i skolegården, var det mye som opplevdes som urettferdig og skapte uro, sier pappaen og forteller om høy temperatur på sidelinja blant foresatte, med både munngemeng og fysisk kontakt. Kranglene har vært knyttet til spillerposisjoner, innbytter, spillernes oppførsel og tilmålt spilletid.

– Jeg tror en del foreldretrenere må ta ti skritt tilbake. Det moralske kompasset er feilinnstilt, sier han.

Skiftet klubb

Forsøk på å komme til enighet om om hva som skal være praksis på sønnens lag har ikke ført fram. De fruktbare samtalene om veien videre har uteblitt og klubbskifte har tvunget seg fram.

– Det er ille at sånt kan skje, og vi opplever at ikke vil snakkes så mye om dette. Mange foreldre er konfliktskye, sier foreldrene som opplever å bli møtt med en kald skulder av andre idrettsforeldre. Av hensyn til barna sine ønsker de å være anonyme, men de håper debatten om barneidretten og ikke minst debatten om rollen som foreldretrener vil forsette.

– Vi fikk ikke bidra i laget til sønnen vår. Det må være en systemfeil når trenerne har ambisjoner som går utover barnas lek og moro. Vi orker ikke mer krangling, sier de.