Når jeg hører historien om en talentfull, idrettsflink 14-åring som får en så ufølsom behandling at han fryses ut av idretten, blir jeg bare trist. Er det sånn det er blitt i barneidretten?
I dette tilfellet er det snakk om en gutt som var god i fotball, han var toppscorer på laget, lykkelig i kameratflokken og oppslukt i idretten sin. Men det var andre foreldre som hadde større ambisjoner for sine barn og ingen skulle stå i veien for at de skal lykkes.
Barneidretten er full av utfordringer. I det siste har vi registrert en stadig mer offensiv foreldregenerasjon som turer frem under mottoet «slipp barnet mitt frem!» Det er disse som møter opp på lærerens kontor og truer med advokat når poden har fått en anmerkning eller dårlig karakterer som kan skade karrieren.
Noen ganger tar disse foreldrene over styringen av prinsen eller prinsessens lag og styrer det med den ene hensikt å fremme sitt eget barns interesse. Det blir galt – for alle.
I jaget etter resultater på lavt alderstrinn, har vi sett eksempler på at de fisker spillere fra andre klubber og fortrenger klubbens egne. I et tilfelle er alle byttet ut med spillere fra naboklubbene.
Det blir alltid feil når foreldrenes resultatfokus overskygger barnas behov for naturlig utvikling gjennom lek og mestring. 12-åringers fotballkamper er ikke cupfinaler og ingen 13-åringer skal behandles som små kopier av Northug og Bjørgen.
Selvfølgelig hjelper det når foreldrene stiller med seks par ski med alskens slip, smørebukker, ceraglider og en koffert full av svinedyre smurning. Dette jaget etter tidlig fremgang slår tilbake som en boomerang når alvoret begynner i overgangen til senioralder.
De fleste er borte lenge før den tid. Håndball, fotball og ski mister halvparten av barna fra 13 til 16. Er ikke det en nådeløs dom over ledere og trenere i norsk barneidrett?
Selvfølgelig er det lett å miste hodet i kamp mot naborivalen. Fokuset flyttes til resultat, men ett av lagene står igjen som tapere. Det er gøy å vinne, det er gøy å stå øverst på pallen, men ingen vinner hele tiden. Mange av de beste starter langt bak på lista, men finner glede og inspirasjon i mestring og fremgang.
For barn er det morsommere å høre at de spilte gode pasninger, gikk nydelig teknisk eller fikk til det de hadde øvd på. De som klarer å dyrke gleden over å mestre fremfor gleden over å vinne, er de gode trenerne.
Noen får det til å høres ut som barneidrettsbestemmelsene er en begrensning for å få frem toppidrettsutøvere. Har de tenkt gjennom at norsk idrett aldri har vært bedre enn etter at vi, som eneste nasjon, innførte slike regler? Har de lest forskningen som forteller hvor de som vant olympiske medaljer, fant inspirasjonen? De syntes idrett var gøy, de likte å trene, de likte å mestre, de ville lære mer. Sånn er det fra A til Å, fra Alsgaard til Aamodt.
Det er utrolig hvor fort barn kan løpe eller gå på ski med «voksentrening», og de presterer alt de orker på håndballbanen helt til det sier stopp. Dagens barn og ungdom lever under et konstant press om å lykkes på alle arenaer.
La meg minne de mest ambisiøse foreldrene om at det er plass til mindre enn én prosent i toppidretten. Sjansen for å komme dit minsker ved tidlig og ensidig resultatfokus. La oss slutte å ta livet av så mange idrettstalenter. Gi dem heller idrettsgleden tilbake.
Veldig forenklet kan vi si det slik. La barna får være barn, og ikke små kopier av store stjerner. Alvoret kommer tidsnok.