Vi ser konturene av team Northugs strategi her. Uthaling av tid er noe de har alt å vinne på. Og skiforbundet og langrennsledelsen har alt å tape.

En bieffekt av dette er at konflikten lever i beste velgående, sannsynligvis gjennom hele sommeren og høsten, og det er noe bare Petter Northug er tjent med. Han får fritt eksponere sin sponsor i offentlige sammenhenger – til skiledelsen store irritasjon. Og konflikten skaper ekstra oppmerksomhet om hans person, og ekstra eksponering for sponsoren.

Nå er det kanskje ikke bare bekvemt for en stor og seriøs aktør hele tiden å bli identifisert med en nærmest evigvarende konflikt som er i strid med fellesskapets interesser.

For Petter Northugs del er konflikter en del av imaget. Han spiller gjerne opp til konflikter både til høyre og venstre, og elsker å gå rundt med konflikten på trenings- eller konkurranseantrekket. Selv gjør han ingen ting for å løse konfliktene før han må.

I menigmanns øyne personifiserer Petter Northug den lille manns kamp mot systemet og makten. I virkeligheten er det omvendt. Med folkemeningen i ryggen er Petter Northug den sterke part og systemet fremstår ganske ynkelig: Maktorganisasjonen er svak, maktesløs og føyelig.

Det skal forundre meg mye om ikke Petter Northug fortsetter å sende ut tvetydige signaler om at han vil satse på langløp den ene uka og verdenscup den neste. Slik vinner han tid. Men innerst inne har han bestemt seg. Hans primære ønske er å gå de viktigste rennene i verdenscupen. Denne vinteren er det Tour de ski og Tour de Canada.

I fjor klarte skiledelsen å tvinge Northug i kne 1. november. I år kan det fort bli slik at samtalene ikke kommer i gang før Petter Northug har slått landslagsløperne i sesongpremieren på Beitostølen. Da skal det bli vrient å nekte VM-helten fra Falun plass på verdenscuplaget.

Det er skiledelsen fordømte oppgave å verne om den modellen som finansierer norsk idrett. Fellesskapstanken har alltid vært noe av grunnmuren, ikke minst i finansieringen. Utøverne plikter å medvirke til at idretten får sponsorinntekter. I en tid der Skiforbundet driver med underskudd, svir det ekstra å gi innrømmelser som rammer finansieringsmodellen. Langrenn har så god økonomi og så mange profiler at den grenen lever godt uten Northug. Risikoen ligger i at Petter Northug skaper presedens for andre profiler som vil bryte ut.

Når skiforbundet ikke klarer å sette ned foten ved den første fristen – 1. mai skulle være en absolutt frist – så er man på vikende front. Her handler det om å finne en løsning som gjør at skiledelsen ikke taper både ansikt og troverdighet. For alle forstår hvor vanskelige det blir å nekte den beste løperen å gå verdenscuprenn, hvis det er det han vil.

I bakgrunnen lurer trusselen om striden flyttes over til domstolene. Med den sterke kommersialiseringen av idretten, har ting endret seg. Hvor sterkt står idrettens regelverk mot norsk jus. Hvor sterkt står felleskapets rettigheter mot individets? I bakhodet har vi Jean Marc Bosman som endret fotballspilleres ansettelsesforhold etter noen runder i rettssystemet.

Akkurat nå står det 2-0 til Northug. Skiforbundet har tapt kampen om Petter Northug før den har begynt, og de har tapt ansikt utad.