Frustrasjonen over Petter Northugs landslagsnekt er i ferd med utløse kaos og intern krangel i skiforbundet og underkomiteene.

Løperne er misfornøyd med forskjellsbehandlingen, sponsorene er misfornøyd med forskjellsbehandling og uthuling av eksklusiviteten, og de tillitsvalgte er satt i en klemme de ikke vet hvordan de skal komme seg ut av. Administrasjonen føler seg både maktesløs og latterliggjort.

LES PÅ PLUSS: - Troverdigheten er lik null

Med Coops hjelp har Petter Northug skapt noe av den samme fortvilelsen som konkurrentene av og til føler. Det er umulig å vinne over den karen.

Forskjellen er at dette ikke er en edel kappestrid. Dette er blitt en kamp om makt og penger som kan få store konsekvenser for hele norsk idrett. Men fremfor alt handler det om verdivalg.

Slik undertegnede opplever saken, trenger skiforbundet hjelp. Særlig nå som de splittes i synet på veien videre, trenger de en rettledende hånd som ikke bare leter etter en lettvint vei ut av den aktuelle floken, men som kan peke ut kursen fremover til beste for norsk idrett.

Les flere kommentarer fra Kjetil Kroksæter her

Den rettesnoren kan komme fra bare ett hold, og det er idrettsstyret. Jeg har lenge vært forundret over at norsk idretts høyeste organ har sittet på gjerdet i en så prinsipiell og viktig sak. På idrettstinget i Trondheim for en uke siden var verdispørsmålene så absolutt i vinden. Forsamlingen var meget tydelig på hva de mente om høydehus og spillmonopolet, for å nevne et par eksempler. De la mer vekt på verdisynet enn på utøvernes jakt på kortsiktig vinning.

Vi fikk en ny idrettspresident og et nytt idrettsstyre, som åpenbart ble valgt på verdisyn. I bunn og grunn var det manglende tydelighet i verdispørsmål som felte fotballpresident Yngve Hallén, var det ikke?

Så her har idrettspresident Tom Tvedt fått en utmerket anledning til å presentere seg. Værsågod, scenen er din!

Skillelinjene går mellom dem som vil stå hardt på kravet fra i fjor vår om at Petter Northug skal tvinges inn på landslaget nå, og de som ønsker å myke opp systemet og gi alle løperne større rom til å profilere sine sponsorer.

Konsekvensene av det siste alternativet kan bli dramatiske. I det øyeblikk man begynner å uthule det rammeverket som finansierer driften av mange særforbund, spesielt skiidrettene, er man på farlige veier.

Hva skal man med landslag hvis løperne skal komme og gå nærmest når de vil?

Hvis de eksklusive sponsoravtalene blir mindre eksklusive, er de selvfølgelig også mindre verdt. Hvis utøverne får litt større frihet, så vil de – og ikke minst «rådgiverne» som står bak dem – kreve enda mer. Først tar de sukkerbiten og så sluker de hele hånden.

Det er noe som heter å bite den hånden som gir mat. Her kan det være snakk om ikke bare å bite, men også spise den samme hånden. Det er ikke noe edelt over dette å undergrave fellesskapets interesser.

Én ting kan du være trygg på, det sitter noen andre topputøvere på gjerdet og venter på hvor langt Petter Northug og Coop kan drive skiforbundets vaklende lederskap.