Åttendeplassen til kruttønna Isabelle Pedersen ble hele beholdningen i friidretts-VM. Ny norsk rekord (11.10) av Ezinne Okparaebo er også en liten opptur, men 18.plasser blir ikke husket lenge. Resten av troppen på ni havnet fra 20-tallet og nedover på listene. Så langt nede er det svært lenge siden norsk friidrett har vært.

OL 2012 i London viste at Norge er i ferd med å bli akterutseilt i sommeridrettene. Vi er marginalisert i de prestisjetunge idrettene og taper terreng i de få små der vi har lange tradisjoner for å hente medaljer.

Hva gjør man da? Lar ting fortsette som før i håp om at det dukker opp en ny stor spydkaster fra intet eller en padler fra dypet. Eller tar man grep?

La oss holde oss til friidretten etter som VM-fiaskoen står oss nært. Når vi er blitt dårligst i Norden, på linje med Island, er det på tide å våkne. Noe er fundamentalt galt når vi ikke presterer bedre og har bare et lite uhell for Henrik Ingebrigtsen å skylde på. Det er absolutt ikke helsvart i norsk friidrett. Når denne idretten opplever vekst blant barn og unge, blant annet som følge av flotte innendørshaller i Trøndelag, er det all grunn til å lage gode systemer som kan utvikle de beste talentene.

Endringer starter gjerne med en målprosess. Man setter mål for hvor man vil på kort og lang sikt. I det korte perspektivet er jeg redd tiden er for kort frem til Rio, men til neste VM og OL 2020 bør Norge ha et mer slagkraftig lag.

Vi må finne frem til de rette typene på trenersiden, tøffingene som setter krav til seg selv og omgivelsene. Det finnes noen slike i norsk idrett. Leif Olav Alnes kan stå som et eksempel. Han må få følge av flere i en elitegruppe. Gjerne en gruppe for tekniske øvelser og en for løp.

Så gjelder det å finne tak i utøverne som er villige til gjøre den jobben som kreves. Kanskje blir det lenger mellom dem i vårt overflodssamfunn, men det finnes alltid noen der ute som ikke er fornøyd med å være best i Norge.

De aller fleste store norske idrettsprestasjoner, springer ut av et miljø og et lag. Hvor ofte ser vi ikke at laget er like viktig i individuell idrett? Det norske kvinnelaget i langrenn kan stå som eksempel. Friidrett mangler lag, ledertyper og drivkreftene som skapes i et godt kollektiv.

Jeg har ingen tro på at friidrettsforbundet klarer dette selv. Derfor blir det opp til Olympiatoppen (OLT) å sette i verk prosessene. De har midlene, mekanismene og kompetansen. Hvis de vil.

OLT har blitt litt usynlige og konfliktsky. Når så man sist en åpen krangel mellom OLT og et særforbund. Hvor har det blitt av pådriverrollen OLT hadde i den tiden flere enn skidrettene klatret på medaljestatistikkene?

Tvedt-utvalgets grundige rapport om tilstanden i norsk idrett pekte ut kursen. Utfordringene og løsningene er beskrevet. En av dem er å være tydeligere på resultatmål. Men har de blitt tydeligere på krav, mål og ambisjoner? Svaret er nei.

Nå sitter Tom Tvedt som idrettspresident og han fikk være med å velge ny toppidrettssjef.

Da er det bare å sette i gang. Vi trenger ikke vente på en ny nedtur i Rio før vi girer om tempoet.