Ved tap, som er det mest sannsynlige utfallet hos bookmakerne, henger playoff-kampen i en syltynn tråd. Da kommer også diskusjonen om landslagssjefens fremtid.

Jeg skal ikke forskuttere tap, for fotballkamper lever heldigvis sitt eget liv, men så langt har Per-Mathias Høgmo ikke vunnet tillit som landslagssjef. Spranget er langt mellom den offensive retorikken og de ganske stusslige resultatene. Fasiten er fire seirer (Moldova, Malta, Bulgaria og Aserbajdsjan) på 19 kamper. Norge har falt som en stein fra 39. plass til 76. plass på Fifa-rankingen.

Når man ser hva som kom ut av den hastige avviklingen av Egil Olsens regime, er det enda større grunn til å spørre om fotballforbundets brutale fremgangsmåte var verdt det. Trenerskiftet ga ingen effekt i den forrige kvalifiseringen og det er vanskelig å øyne noen fremgang i denne.

Per-Mathias Høgmo startet med å bygge et luftslott for det norske landslaget. Han snakket innlevende om å sprenge grenser, bruke mye tid på offensiv samhandling og spille en formasjon som er så innovativ at den ikke finnes på kartet. Den nye landslagssjefen bygget et luftslott med retorikk og naiv spillestil, og skapte unødvendig stor fallhøyde for prosjektet sitt.

Høgmo skapte et bilde av et lag som skulle spille en moderne internasjonal fotball med mye ballbesittelse. Stadig hører vi spillere si seg fornøyd med at de har ballen mye, og hopper glatt over at dette laget skaper lite fordi gjennombruddskraften mangler.

I sin iver etter å skape et annerledes landslag som kan tilfredsstille et sultent publikum, glemte Høgmo å involvere de elementene som har vært basis i det beste av norsk fotball, nemlig en tydelig grunnstruktur med defensiv soliditet. Hvis det er noe som heter en norsk suksessformular, så er det et godt organisert forsvar som gir grunnlag for gode overganger.

I fotball er det viktig å ha ballen, men den må fortrinnsvis spilles fremover, og helst fort i lengderetningen for å skape sjanser. Det er det Rosenborg også har gjenoppdaget etter en periode med mye ballbesittelse og lite fremdrift.

Mye av den samme tankegangen finner vi hos de beste svenske lagene. Da Sverige ganske overraskende vant EM for U21 gjorde de det med våre velkjente prinsipper i bunnen, der balanse mellom defensiv trygghet og gjennombruddshissig angrepsfotball var viktige ingredienser.

I det siste har vi sett Høgmo gradvis bevege seg bort fra sin kreative formasjon. Vi blir ikke forundret om Norge kommer ut i velkjent 4-5-1. Åge Hareide gjorde den samme kuvendingen i sin tid som landslagssjef. Etter å ha startet med en spenstig midtbaneformasjon endte han opp i det klassisk norske da det røynet på.

Med uavgjort i Bulgaria har Norge fortsatt to poengs forsprang i kampen om den siste kvalifiseringsplassen. Den tanken er farlig å leke med, for å spille på uavgjort fører gjerne til en reservert inngang til kampen, som har lett for å straffe seg.

En ting er å kvalifisere seg for playoff, noe annet er å vinne en slik kamp og være god nok for å spille EM.

Markus Henriksen er tilbake i Norges tropp til den avgjørende kam kamp mot Bulgaria. Foto: Pedersen, Terje, NTB scanpix