På Lerkendal forsøkte enkelte å si Nils Arne Eggens fotballfilosofi var gått ut på dato. Hver gang ny trener skulle ansettes var norsk fotballs mesterhjerne uaktuell.
I kontorene på Ullevaal stadion var de så opptatt av å bli kvitt Egil Olsen og hans tankegods at de ikke kunne vente tre uker til sesongen var over. De presset tidenes mest meritterte landslagstrener til å slutte, for å rydde plass til Per-Mathias Høgmo og hans luftige visjoner om å få til det Drillo ikke klarte.
Åge Hareide, Ståle Solbakken og Ronny Deila får ha meg unnskyldt, men Nils Arne Eggen og Egil Olsen står frem som enerne i den norske trenerfloraen. Eggen tok Rosenborg ut i Europa og etablerte laget i mesterligaen. Han klarte det alle andre trodde var umulig.
Under Drillos geriljafotball begynte Norge å slå nasjoner som Italia, England, Italia, Polen, Tyskland og Nederland, for ikke å snakke om Brasil som Norge slo hver gang de møttes. Det var en utrolig tid. Først i ettertid ser vi hvilke bragder disse trenerne utførte.
Øyeblikket som endret alt
Hver for seg utviklet de sitt eget fotballavtrykk. Selv om lagene fremsto svært forskjellig, baserte de seg på mange av de samme prinsippene. I bunnen lå et solid forsvarsspill som skapte grunnlag for overganger. Den defensive organiseringen var adskillig mer vektlagt hos Drillo enn hos Eggen. Begge var meget opptatt av hva som skjer når laget vant ballen. Den skulle spilles i lengderetningen, spillerne skulle fosse fremover og overrumple motstanderen. Eggen var mer opptatt av strukturen i angrepsspillet. Drillo så gjerne at ballen gikk strakeste veien. Begge forkynte gjennombruddshissig som nøkkelbegrep i sitt fotballevangelium.
Nå viser det seg at de som baksnakket Nils Arne Eggen på Lerkendal, tok veldig feil. Eggens tankegods lever i beste velgående med Rosenborg i åtte poengs serieledelse samtidig som de er tilbake i Europa.
På Ullevaal viser det seg at Høgmo ikke fikk til det han ønsket. Etter 19 kamper med prøving og feiling ble Høgmo-fotball til Drillo-fotball igjen. Oppskriften fra 90-tallet funker gnistrende godt fortsatt, selv om mange mente at Drillos grunnleggende prinsipper var gått ut på dato.
Best som en totakters diesel
På Lerkendal går fortsatt noen av dem som var med på å fornekte Nils Arne Eggens budskap. På Ullevaal sitter en ledelse som måtte møte i retten for å forsvare det Egil Olsen opplevde som en avskjedigelse av seg og mesteparten av sitt team.
I sum ble det brukt mye tid og energi på å fjerne både personene og tankegodset til de to trenerlegendene. Vi skulle gjerne likt å vite hva de som ikke så noen fremtid i fotballen til Eggen og Olsen tenker i dag, men det får vi vel aldri noe svar på?
De to fotballfilosofene hadde det til felles at lagene deres skulle ut i verden og møte motstandere med bedre ferdigheter. De kan vanskelig slås med sine egne midler. Mot nesten alle landslag vi møter er vi underlegne på basisferdigheter, kvikkhet i beina og balltempo, men utligner det med god organisering og voldsom innsats. Rosenborg lå et hakk under Real Madrid, Juventus og Bayern München, men kom på høyde med dem likevel.
På Lerkendal har man omsider kommet til forsoning med Nils Arne Eggen og omfavnet fotballtesene hans. Faktisk sitter de med konkrete planer om å plassere Eggen på sokkel.
På Ullevaal sitter en landslagstrener og en ledelse som ennå ikke har tatt et museskritt i retning av å gi Egil Olsen erkjennelse for den fotballarven han etterlot seg, og den påvirkningen den har på dagens lag.
Ingen bør være stoltere enn at de ærer den som æres bør. Få Drillo på sokkel, takk!