Skistyret gjorde det eneste rette med å sette ned foten for presset fra Northug og Coop. Men jeg tror vi gjør klokt i å se dette som et ledd i forhandlingene, mer enn et punktum for prosessen.

Utgangspunktet er at Petter Northug ønsker å gå verdenscup fremfor ski Classics som langdistansecupen så fint heter. Skiforbundet ønsker å ha verdens beste løper på laget. Og for nordmenn flest blir ikke langrenn det samme uten Northug i manesjen.

Vi gjør klokt i å skille mellom Petter Northugs og Coops interesser i denne saken. Northug er interessert i så stor frihet som mulig. Han har bygget opp et team som fungerer, han liker å gå sine egne veier og det ligger fortsatt igjen noe grums fra tiden da han var helårs landslagsløper.

Coop kan mistenkes for å være mest interessert i sine kommersielle interesser. De vil ha mer igjen for de mange millionene de spytter inn i driften av Team Northug. Det er i vinterhalvåret de kan få oppmerksomhet og omsetning på Northug-produktene. Coops innflytelse tydeliggjøres ved at representanter for toppledelsen har vært aktiv part i de fleste møtene mellom Team Northug og skiforbundet.

Skiforbundet går langt i å kritisere Coop i sin redegjørelse om saken. I utgangspunktet har idrettsbevegelsen og samvirkebevegelsen store likhetstrekk, men i denne saken er det samvirkebevegelsen som utfordrer norsk idretts lover, og dermed fellesskapet i norsk idrett. Man trenger ikke mye fantasi for å lese uttrykket grådighet mellom linjene her.

Sommeren og høsten er tiden da sponsoroppdragene utføres. Når Skiforbundet lar Northug representere Coop i denne perioden, fratar de sine egne sponsorer tilgang til det mest eksklusive objektet. De kunne ikke gi Coop enda større kommersielle rettigheter uten å komme i konflikt med sine egne.

Det er nok her fighten står; mellom skiforbundet og Coop mer enn mellom skiforbundet og Northug. Sist vinter så vi at Petter Northug fikk nesten uinnskrenket frihet til å gjøre som han ville innenfor landslaget. Han står fritt til å velge det beste fra sitt eget team og skiforbundets støttefunksjoner.

Sist vinter gikk Northug de rennene han ønsket, men unntak av NM-sprinten på Røros som han ble tvunget til å stille opp i. Han reiste på sine private høydeopphold og treningssamlinger. Så lenge han ifører seg landslagets kleskolleksjon, er alt vel.

Langrennskomiteen har strukket seg langt ved å gi Petter Northug en særavtale. Særbehandling av enkeltindivider er alltid en vanskelig øvelse, og det gjelder ikke minst i langrennslandslaget som er fullt av individualister.

Jeg tror vi skal akseptere at en stor grad av frihet er noe Petter Northug trenger for å motivere seg til nye sesonger. Skiforbundet har imøtekommet dette ønske med betydelig raushet. Jeg hører at Northug vil ha en mer langsiktig avtale, men skurrer det ikke litt her? Den mest uforutsigbare vil ha større forutsigbarhet.

Vi skal ikke se bort fra at denne saken kan ende i rettsapparatet. Begge parter har satt advokater på saken. Når skiforbundet velger å sette ned foten så ettertrykkelig, føler de seg ganske trygge, eller?

Noen vil ha det til at skiforbundet nekter Northug å gå skirenn. Andre mener Northug avslår å gå skirenn på vilkår på enestående gode vilkår. Jeg merker at opinionen ikke lenger har like stor sympati for Northug-sidens kravmentalitet.

Døren inn til landslaget står fortsatt på gløtt. Det er bare å banke på…