Rosenborg dro på vikingetokt med noe som mest minner om en kyllingrekke. Vi har sett Jonas Svensson scoret på en sagnomsust arena. Ole Selnæs lekte seg også på dette nivå, og jeg må låne utbruddet fra min sidemann på tribunen. Her løper det et trillebårlass med gullpenger. Men la oss håpe det blir lenge til det lasset kommer, for Ole Selnæs er enda mer verdt midt i Rosenborg-trøya.

Kåre Ingebrigtsens kampplan sprakk etter bare tre minutter. Rosenborgs skulle ligge trygt og godt samlet «i ramma» og gjøre motstanderen utålmodig, men Saint-Etienne fant det svake punktet og rundet lett på høyresiden. Fredrik Midtsjø ble avslørt på farten, innlegget var strålende og når Holmar Eyolfsson ikke våget å stikke frem tåa, så gjorde målsniken Robert Beric det. Rokeringene som tvang seg frem da Johan Lædre Bjørdal ble skadet, skapte litt kaos.

Der og da fikk jeg flashback til den marerittkvelden i Paris da Anelka herjet på samme side. En tidlig scoring på bortebane for et urutinert E-cup-lag, var det verst tenkelige scenario. Det kunne blitt stygt. Derfor var det viktig at de slo så raskt tilbake. Den pasningen fra Mike Jensen var pur klasse.

Vi skal huske at Rosenborg hadde en lang og brutal lærekurve forrige gang de spilte seg inn i Europa. Det var 0-5 for Mechelen, 1-3 for Tsjernomorets, 0-5 for Sampdoria, 1-5 for Dinamo Moskva, 1-4 for Austria Wien og 1-4 for La Coruna. Altså seks sesonger med nederlag som kunne drepe enhver tro og selvtillit.

Når klubben nå prøver seg i Europa igjen er den på nesten like bar bakke, det vil si med tilnærmet like lite internasjonal erfaring i laget, men det er ikke nødvendig å repetere den samme lange lærekurven. Kåre Ingebrigtsen bruker den læringen han fikk gjennom 23 landskamper for Egil Olsens. Drillos defensive klokskap er rettesnor i forsvarsspillet. Nils Arne Eggens offensive struktur og samhandling er læreboka for angrepsspillet.

Saint-Etienne ga Rosenborg et temposjokk. Det er stor forskjell på balltempoet og de individuelle ferdighetene. I tillegg smeller de litt hardere til i duellene. Det tar tid å venne seg til forskjellen, men Rosenborgs «ferskinger» i Europa klarte seg imponerende godt. De var flinke til å dra ned tempoet, og sto imot perioder med vedvarende press. Akkurat som i Bucuresti konserverte de motstanderens press uten å henge i tauene.

En slik kamp er fantastisk læring foran det som kommer. Vi har grunn til å anta at de neste motstanderne, et av de bedre lagene i Italia og siste års finalist i Europaligaen, er enda et hakk opp. Det betyr at Rosenborg må fortsette å heve seg.

Hjemme på Lerkendal blir det morsomt, når selvtilliten stiger noen hakk og de kan kjøre de kontringene de lykkes med i eliteserien.

Ole Selnæs bekrefter seg som et vidunderbarn i norsk fotball. Han tok dette nivået like lett som han tok Englands nivå i U 23-kampen forleden. Kvikk i hodet, suverent overblikk og med en ro imponerende ro og presisjon over det meste han foretar seg. Vi kan ikke overdrive verdien av å ha en slik ledertype sentralt i banen.

Godt å se Mike Jensen i godt slag igjen, men vi venter på magien i venstrefoten til Pål Andre Helland. Sidebackene er kanskje de som merker tempohevingen best. Nå ble det litt for tydelig at de egentlig er midtbanespillere.

Vi liker å mimre om Rosenborgs bragder i Europa, og de skal aldri gå i glemmeboken, men de begynner å bli så gamle at det gror mose på dem. Om vi skal være litt strenge så har det vært fint lite å være stolt av de 14 sesongene. Med unntak av 2007-sesongen - dere husker vel Valencia-kampene? - er det 14 år siden RBK kom ut av et gruppespill med et resultat det sto respekt av.

Selv om Jonas Svensson ikke ble matchvinner, lever vi høyt på forventningene som er skapt. Uavgjort i Saint-Etienne var jevngodt med seier.