Kvalme, kulde og kick på Kilimanjaro

Drømmer du om å komme deg på toppen av Afrikas tak? Forbered deg på en natur som vil ta pusten fra deg.

VARIERT NATUR: På turen opp og ned Kilimanjaro, går man gjennom både regnskog, barskog, månelandskap og snø og is, og temperaturen varierer fra 25 plussgrader, til ti minusgrader.   Foto: Anette Os

Saken oppdateres.

– POLE, POLE, roper fjellguiden, som betyr sakte, sakte.

Hvert steg koster enormt med energi i den tynne luften. Et steg. Og så et til, tenker jeg. Vi puster og peser oss oppover den snirklete stien, og vi går med musesteg i stummende mørke.

Fra basecamp skal vi gå rett opp 1200 høydemeter. Den bratte oppstigningen begynner med en gang, det er hardt, og bare viljestyrken holder meg gående.

Vi starter å gå ved midnatt, og går i en time uten stopp, før vi har fem minutters pause. Så fortsetter vi å gå igjen. Og slik skal vi holde det gående i seks timer.

HØYDEN: For å tilpasse oss høyden best mulig, minner vi hverandre hele tiden på å gå sakte og å drikke vann. En akklimatiseringstur gikk til på Mazenzi-fjellet.   Foto: Anette Os

Alle har kledd seg godt, det er ti minus på toppen. Det eneste som lyser opp i mørket, er hodelyktene våre. Men det eneste vi orker å se på, er føttene til personen som går foran oss på stien.

Vi passerer 5500 moh. og høyden slår for alvor inn over gruppen. Da skjer det noe. Trykket og høyden får meg til å føle meg full, jeg sjangler og en av fjellguidene støtter meg. Så begynner folk å kaste opp rundt meg.

Kilimanjaro

Høyde: 5895 moh.

Land: Tanzania

Språk: Swahili, engelsk og minoritetsspråk

Valuta: Tanzanianske shilling og amerikanske dollar

Sesong: Det er mulig å bestige Mount Kilimanjaro hele året, men den beste tiden er fra januar til mars og fra juli til september

Tidsforskjell: + 1 time

Nærmeste flyplass: Kilimanjaro International Airport

UTSIKT: Denne utsikten får man på campen Kikelelwa som ligger 3600 m.o.h. Her begynner luften å bli tynnere, og stien smalere.   Foto: Anette Os

I TELT: Reidun Andreassen meldte seg på Kilimanjaro-tur uten å kjenne noen andre i gruppen. Det viste seg å være null problem, for man blir raskt kjent. I vår gruppe var de yngste 19 år, og den eldste 60 år.   Foto: Anette Os

Majestetisk fjell

Seks dager tidligere. Vi sitter i en liten kassebil og ser ut av bilvinduet, og langt der borte, idet skydekket glir unna, ser vi et svært fjell.

– That’s your mountain, sier guiden vår Eric og gliser.

Ofte er det omkranset av skyer, men når Afrikas tak, Kilimanjaro, viser seg i sin fulle størrelse er det et majestetisk syn.

KILIMANJARO: Fra denne campen, Second Camp 3450 moh., ser man Kilimanjaro og kraterkanten. Her gjør gruppen seg klar, og pakker ned utstyr og smører seg med solkrem faktor 50+.  Foto: Anette Os

KVALMEN: Når man skal opp nesten 6000 moh., bruker kroppen mye energi på å venne seg til høyden. Selv var jeg ofte kvalm, og brukte mye tid i teltet for å hvile.   Foto: Anette Os

Tyskeren Hans Meyer var førstemann som besteg Kilimanjaro, i 1889 etter flere forsøk. Kilimanjaro regnes som verdens høyeste frittstående fjell, og selve navnet betyr «lite, men vanskelig fjell». Og det med god grunn. Kilimanjaro er populært, og rundt 25.000 turister forsøker seg hvert år. Men under halvparten kommer helt til topps.

Selv om du er i god fysisk og mental form, betyr ikke det nødvendigvis at du kommer deg til toppen. Hvordan kroppen din reagerer på høyden, er forskjellig fra person til person, og er umulig å forutsi. De fleste får et snev av høydesyke. Symptomer er lite matlyst, kvalme, slapphet, svimmel, hodepine og søvnproblemer. Det er viktig å drikke mye vann, gå ekstremt sakte og slappe mye av i campene.

Kilimanjaros historie

Tyskeren Hans Meyer var førstemann som besteg Kilimanjaro. Dette gjorde han i 1889 etter flere forsøk.

Fjellet består av tre vulkaner; Kibo (5895 moh.), Mawenzi (5149 moh.) og Shira (3962 moh.). Toppunktet på Kibo heter Uhuru Peak, som betyr «Frihetens topp».

Kilimanjaro regnes som verdens høyeste frittstående fjell. Kilimanjaro ble oppført på UNESCO’s verdensarvliste i 1987.

I SKYENE: Kilimanjaro gjemmer seg ofte bak skydekket. Men når det først viser seg, ser man hvor majestetisk verdens høyeste frittstående fjell er.   Foto: Anette Os

MÅLTIDENE: Når man reiser med en norsk operatør, får man frokost og middag servert i måltidsteltet. Til frokost er det mye havregrøt, toast og egg. Til middag er det ulike gryter, både med og uten kjøtt.   Foto: Anette Os

REGN OG SOL: Etter en regnskyll, går det raskt å tørke våte klær i den stekende solen flere tusen meter over havet.   Foto: Anette Os

Månelandskap

Det er seks ruter opp. Vi tar Rongai-ruten, som tar litt lengre tid og som gjør at vi får bedre akklimatisering. Turen starter i tett barskog, deretter regnskog med apekatter som hilser fra trærne, før vi senere kommer til steppelandskap, og til slutt månelandskap med isbreer nærmere toppen. Hver dagsetappe avslører et nytt landskap og nye naturopplevelser. Mens turen begynner i 25 grader og shortsvær, skal det være ti minus på toppen.

Vi er 15 i gruppen i alderen 19 til 60 år (14 kvinner og en mann), og alle har som mål å nå toppen av Kilimanjaro. Med oss har vi nærmere 40 fjellguider, bærere og hjelpere. Jeg kjenner ingen av de andre på gruppen, men vi er sammen døgnet rundt, så man blir raskt kjent. Fire av oss drar alene. De andre er venner som drar sammen, eller søsken.

Fjellguidene forteller at det er stadig flere kvinner som reiser til Kilimanjaro. Mens det for bare tre-fire år siden var flest menn, har det nå snudd. Mange drar også som meg, sammen med en gruppe uten å kjenne noen av de andre på forhånd.

AKKLIMATISERING: Hver dag går med til å komme seg til neste camp. Etter å ha hvilt litt og spist litt, er det tid for akklimatiseringstur. Da går man enda høyere opp i fjellet, før man returnerer til campen igjen. Det er for å venne kroppen til høyden.  Foto: Anette Os

NATUREN: Ved Mawenzi Tarn camp, 4330 m.o.h, endrer naturen seg. Mye av vegetasjonen er borte, naturen er fascinerende flott, mens solen er stekende og vinden er isende kald.   Foto: Anette Os

LUKSUS: Det ser spartansk ut, men det var som spa å regne når vi kunne vaske ansikt og kropp med litt vann og klut etter å ha gått en hel dag.   Foto: Anette Os

Kvalmen setter inn

Kvalmen kommer snikende på cirka 3700 m.o.h, noe som er en vanlig reaksjon på høyden. På ryggen har en ryggsekk på 7–8 kilo, med en camelbak, og jeg drikker hele tiden mens jeg går. Vi må drikke minst tre til fire liter hver dag, for å unngå høydesyke og holde hodepinen unna. Akkurat det går overraskende bra.

På dagtid, når vi går fra en camp til en annen, tisser vi bak busker langs stien. Jo lenger opp man kommer, jo mindre vegetasjon er det og ergo færre busker å gjemme seg bak. De siste to dagene er det bare et slags flatt månelandskap, med små steiner spredt over et stort område. Selv om man bare skjuler rumpa når man sitter på huk, er man fornøyd. Man har ikke noe annet valg.

FROST: Når man nærmer seg toppen, blir det stadig kaldere. Om natten, lå jeg gjerne i soveposen med ulltøy, boblejakke, lue og fleecebukse på for å holde varmen.   Foto: Anette Os

BÆRERE: Over 40 hjelpere var med vår gruppe på tur. De bar all bagasje, telt og mat.  Foto: Anette Os

MORGEN: Å våkne i teltet tidlig på morgenen, til denne utsikten, er fantastisk. Her fra Horombo camp, på 3720 m.o.h, på vei ned igjen etter toppstøtet.   Foto: Anette Os

Med museskritt

Etter fem dager i fjellet, nærmer målet seg. Sola stiger opp over horisonten idet vi nærmer oss toppen. Jeg kan skimte kraterkanten, og jeg er så nær, så nær. Men kroppen vil ikke, jeg er uvel, slapp, kvalm og har lyst til å snu. Jeg kjenner trykket i hodet på grunn av høyden, og blir bekymret.

«No, no, you’re fine», sier fjellguidene.

Siden jeg ikke kaster opp, og klarer å få i meg vann, mener de det er trygt å fortsette.

Så et steg. Et til. Jeg mister balansen. Den ene fjellguiden tar meg i armen, og drar meg oppover den bratte stigningen. Med museskritt når jeg toppen av krateret. Kanskje ikke så elegant som jeg hadde drømt om, men idet solen kommer opp, og himmelen farges rød, tenker jeg at det var verdt det.

TIL TOPPS: Utsikten fra toppen av Kilimanjaros kraterkant. Etter å ha gått hele natten, kom vi opp til Gilman’s Point 5700 m.o.h. halv seks om morgenen, samtidig med at solen sto opp.   Foto: Anette Os

All treningen med tung sekk i bakker før turen. All googling, for å finne ut hvilket utstyr man burde ha med. Alle forberedelser. All kvalme. All svette og gnagsår.

Men gleden og kicket slår ikke inn før jeg er nede i basecamp igjen to timer senere. En av bærerne står og venter på oss i campen, med et glass juice. Aldri har det smakt så godt. Og først da, etter at vi har drukket og hvilt, kjenner jeg på den enorme følelsen av mestring.

På forsiden nå