Per Sandberg har helt rett, Iran er et fantastisk ferieland

De som tar Per Sandberg på ordet, får oppleve et av verdens vennligste land. For historieinteresserte er hver dag i Iran en festforestilling.

Persepolis var hovedstad da Aleksander den store la den i ruiner. Nå er den et høydepunkt på turen til Iran.  Foto: Gunnar Kagge

Saken oppdateres.

– Iran er et fantastisk ferieland som jeg absolutt anbefaler, sa daværende fiskeriminister Per Sandberg i august.

Går det an å ta ferieturer til et lukket land som Iran på sparket, og er det så fantastisk? Vi var fire sykkelglade menn som faktasjekket Sandberg.

Vi gikk på flyet i oktober 2018, etter noen timer kom vi til Iran og årstallet var 1397, ifølge den muslimske kalenderen. Syklene ble montert på flyplassen og trillet ut i et land der kvinner må dekke til håret og har halv verdi av menns, alkoholdrikking straffes med piskeslag og presteskapet er overordnet valgte politikere.

Den delen av iransk kultur lå i bakhodet hele tiden. Samtidig opplevde vi en helt annen side.

Uten tvil er Iran det vennligste landet jeg har vært i. Over alt ville folk øve engelsken sin, ta selfie med en utlending, eller bare vise at de ønsket oss velkommen. Og de demonstrerer gjerne at ayathollanenes strenge regler kan tøyes ganske langt.

Å sykle i Iran kan være utfordrende. Avstandene er store og veiene trafikkerte. Men når man opplever slikt i ørkenen er mye glemt.   Foto: Gunnar Kagge

En reise i verdensarven

For de fleste vil historien være den viktigste grunnen til å besøke Iran. Mange land kjemper om å være «sivilisasjonens vugge», Iran fortjener i hvert fall pallplass.

Kyros den store, som levde 500 år før Kristus, hadde hovedstaden sin i Pasargadae. Han kunne vært husket som en dyktig hærfører, riket han bygget opp strakte seg fra Middelhavet til India.

Men det er ikke invasjoner og plyndring han huskes for. Byen var på mange måter den første hovedstaden i et stort multikulturelt rike. Kyros ble kjent for å respektere de okkupertes kultur og rettigheter.

Dette har gjort ham til en slags «menneskerettighetenes far».

Riket Kyros bygget opp, holdt i et par hundre år, før Aleksander den store kom vestfra. Da var hovedstaden flyttet til Persepolis, en dags sykling lenger sør.

Etter at Aleksander var ferdig med plyndring og brenning, sto bare ruiner igjen. Og de står der fortsatt. Aleksander på sin side manglet det Kyros hadde mye av. Dermed gikk riket hans raskt i oppløsning.

Han knuste perserriket, men klarte ikke selv å etablere noe som varte.

Pasargadae, kong Kyros’ grav. Han regnes som menneskerettighetens far.  Foto: Gunnar Kagge

Aleksander den store knuste det meste i Persepolis, men noe hadde han ikke tid til å gruse helt.  Foto: Gunnar Kagge

Gode folk i ondskapens akse

I oktober er granateplene modne. Denne bonden insisterte på å gi Håkon Wattum og oss andre en hel kasse. Betaling ville han absolutt ikke ha.  Foto: Gunnar Kagge

Praktiske råd for reiser i Iran

På grunn av de internasjonale sanksjonene virker ikke kreditt- og bankkort, man må ha med kontanter. Euro er det sikreste. Sjekk kurser i banken, på hotellet og på gaten før du veksler, det er store variasjoner.

Vær klar over at du kan få problemer med å reise til USA etter en tur til Iran!

Mellom de store byene går det tog, og over alt går busser. Togene er ofte fulle, og det er lurt med forhåndsbestilling.

Alle må ha visum til Iran, det må skje ved ambassaden i Oslo. Først må du fylle ut et skjema på ambassadens hjemmeside, så møte opp personlig. Normalt tar det en uke, men mot ekstra betaling får du visum på dagen.

Mange arbeidsgivere advarer mot å ha med telefon og PC til Iran. Klarer man ikke en ferie offline, kan løsningen være å ha med en billigtelefon og kjøpe kontantkort i Iran.

Iran har ikke mange luksushoteller. Vi tok med liggeunderlag og sovepose, det var godt å ha i småbyene. I et så gjestfritt land får man alltid tak over hodet, men ikke nødvendigvis en myk seng med dyne.

Som førstegangsreisende i Iran er det lett å bli forvirret. Etter at Donald Trump la sin elsk på Kim Jong-un i Nord-Korea, ble Iran stående på topplisten over presidentens hatobjekter. I ayathollaenes propaganda gjengjeldes hatet.

Slik er det ikke gatelangs. Folk legger ikke skjul på at de drømmer om å emigrere til USA. Amerikanske merkevarer, eller imitasjoner, er veldig populært.

Irans etterretningstjeneste er særdeles effektiv, har vi lært av Sandberg-saken. Og landet har et eget «moralpoliti», eller sharia-politi, som skal slå ned på alle som bryter imamenes strenge tolkning av islam. Dissentere risikerer fengsel og stokkeslag.

Likevel er det ikke vanskelig å finne mennesker som klager på myndighetene, spiller kort, eller innrømmer at de drikker alkohol hjemme.

Vi var advart mot å ta kontakt med kvinner, og holdt oss til det. I stedet opplevde vi kvinner som hang ut av bilvinduet, pekte på de nakne leggene våre og fniste henrykt. De gjorde det også mens mennene styrte bilen.

Iraneksperter snakker om landet der ingenting er lov og alt er mulig. Det stemmer godt med vår opplevelse.

Vindtårnene i Yazd fungerte som aircondition.  Foto: Gunnar Kagge

Over alt er det bilde av «martyrer», barn og unge menn som har dødd i Irans kriger.   Foto: Gunnar Kagge

Under den røde bro

Isfahan, eller Esfahan, er en av de triveligste byene jeg har besøkt. Det skyldes en blanding av godt bevarte bygg, særlig moskeer, og åpne mennesker som mer enn gjerne ville fortelle om byen sin. Byens senter er Imamplassen, med moskeer og kongens gamle representasjonslokaler fra 1600-tallet.

Det gamle persiske navnet kan oversettes med «plassen som speiler verden». Dagens regime har ikke større respekt for historien enn at de har hengt opp store bilder av ayathollaene Khomeiny og Khamenei på palassets gamle fasade.

Arkitekturen er imponerende. Man kan få vondt i nakken av å besøke plassen, for å se alt er det nødvendig å stirre i taket store deler av tiden. Hver ny kuppel er en annerledes opplevelse.

Under broene som krysser den tørrlagte elven er det musikk og fest.  Foto: Gunnar Kagge

Torsdag kveld, iranernes gudsjelovskveld, må man ned til broene. Elven er helt tørr store deler av året. Under buene der vannet skulle renne, møtes hundrevis av mennesker. Det er en magisk opplevelse. I dårlig lys synger de sanger, proklamerer dikt, spiller kort og har piknik.

Langt fra alt som skjer under broen er tillatt. Jeg forsto at mange av tekstene er godt utenfor det presteskapet liker. En gjeng unggutter ville ha bilder av oss, de var ikke stort mer edru en jevnaldrende norske gutter en lørdagskveld.

Å sykle i Iran er for erfarne tursyklister, men en fantastisk måte å se landet på.  Foto: Gunnar Kagge

Det er ved å sykle gjennom et land at man virkelig lærer det å kjenne.   Foto: Gunnar Kagge

Engelsklærere på bygdeskole

Fordelen med å sykle er at vi kommer innom småbyer som knapt har opplevd turister siden Aleksander den store feide forbi. Av og til var det vanskelig å finne noen som kunne snakke engelsk. I en liten by mimet jeg for en bilist at vi lette etter et sted å spise. Han kjørte foran til en helt grei restaurant.

Ryktet om oss begynte åpenbart å løpe. Ganske snart dukket byens engelsklærer opp, med fem-seks studenter. Endelig skulle de få prøve engelsken sin! Det ble mest spørsmål om navn, alder, hjemby og yrke. Stort mer kunne de ikke, foreløpig.

Langs veien ropte både barn og voksne etter oss. Vanligvis: «Heeeelo, hoooow are you». Andre skrek: «Welcome to Iran!» De som kunne litt engelsk lente seg ut av bilvinduet og spurte hvor vi kom fra. Veldig ofte ville de forsikre seg om at vi trivdes i landet deres, og at vi ikke tror på skrekkpropagandaen om Iran.

Ikke akkurat gratis lunsj, vi møtte byens engelskstudenter til improvisert time.  Foto: Gunnar Kagge

Holder hva Sandberg lover

Vi syklet, og tok buss noen strekk, mellom Shiraz, Yazd og Isfahan. Dette er tre av landets historisk viktigste byer. Langs veien besøkte vi Persepolis og Pasargadae. Sykkelmessig var den flotteste veien gjennom ørkenen mellom Yazd og Isfahan. Det var lite trafikk og spennende landskap.

Iran har veldig mye annet å by på. Sandberg selv har tydeligvis vært mye ved Det kaspiske hav. Etter turen kan vi slå fast at politikeren i alle fall har kommet med ett utsagn som holder en nitid, eller tidagers, test.

Konklusjon: Iran er et fantastisk ferieland!

På forsiden nå