Med båt kan man komme bort fra charterøyene og finne sin egen favoritt – og skulle man bli lei, er det bare å reise videre.

KLAR FOR EVENTYR: Med vinden i håret er små og store klare for å utforske de greske øyer i Kykladene. Foto: Hilde Rindal

Sakte fylles båten med folk – unge kjærestepar, vennegjenger, eldre ektepar og barnefamilier tar plass på dekk. Det er ennå en stund til båten skal legge fra kai på Santorini og sette kurs ut i den greske øyverdenen. Det lønner seg å være tidlig ute for å kapre en plass på dekk under et tak som gir nødvendig skygge fra den sterke solen. De som ikke får plass på benkene, tar plass på dekk med sjøutsikt.Store cruiseskip ligger ankret opp på det turkise havet under lavaklippene som kneiser steilbratt opp av havet på Santorini. På toppen klamrer de hvite byene Oia og Fira seg til fjellveggene. De sjarmerer flokker av turister i senk med spektakulær utsikt og vakre solnedganger, men vet også å ta seg klekkelig betalt av de besøkende.

Santorini er restene av et voldsomt vulkanutbrudd for ca. 3600 år siden, og det runde havnebassenget, der båten vår nå ligger, er en kaldera – altså sentrum av vulkanen.

Der ute ligger målet — Kykladene, som man kun når med båt.

Grønnere enn ventet

Første stopp er partyøya Ios. Her går en del av de yngste passasjerene i land med ryggsekker og utsikter for en livlig ferie med sene netter.

Vi skal videre til den mer familievennlige og rolige øya Paros, der genuin gresk sjarm og vakre sandstrender venter, før båten går videre til Naxos – den største øya i Kykladene.

SOLNEDGANG: Om kvelden forvandles fisketorget til et livlig område der man kan spise middag helt på bryggekanten. Foto: Hilde Rindal

Vi går av båten i en liten havn på Paros og nærmest snubler over garnene til fiskerne som sitter på brygga og renser dem etter dagens fangst. Sola står lavt på himmelen og fanger idyllen i mykt lys.– Velkommen til Paros, sier David Noel som møter oss på brygga og skal frakte oss videre til Naossa, der et forhåndsbestilt rom på et leilighetshotell venter.

Han er fransk, men har lagt sin elsk på Paros og har bodd her de siste 15 årene – og vi forstår fort hvorfor. Vi kjører gjennom et landskap som er overraskende mer grønt enn vi hadde forventet. Barn spiller fotball i små landsbyer og esler står rolig ved veikanten og tygger i seg det grønne de finner.

– Å, her var det fint! Mye finere enn jeg hadde trodd, sier reisekameraten min, som er sliten etter den lange reisen.

– Ja, ikke sant, sier David Noel entusiastisk.

– Og bare vent til du får se strendene. Jeg har ikke telt, men vi har sikkert hundre strender her på øya.

Har du et tips til reiseredaksjonen? Send oss gjerne en e-post!

Få turister

Naossa er som tatt ut av en feriebrosjyre – eller mer som et eventyr når solen går ned. Hvitkalkede små hus med blå og grønne dører og skodder, trange smug med et stort utvalg av spennende butikker som selger langt mer enn de sedvanlige grelle souvenirene og badeballene, ligger vegg i vegg med sjarmerende små restauranter og barer med plass til et par små bord ute i de trange gatene.

Den ultimate greske idyllen finner vi likevel i havnen der restauranter og tavernaer ligger helt ved vannkanten der fargesterke fiskebåter ligger fortøyd.

EVENTYRLIG STRAND: En liten båttur fra Naossa på Paros ligger den helt spesielle stranden Kolimbithres der klippene er blitt formet i rare formasjoner, og vannet er så klart at det er som å bade i et svømmebasseng. Absolutt verdt en dagstur. Foto: Hilde Rindal

Vi hører en og annen skandinavisk eller fransk stemme, men de lokale er i flertall denne søndagskvelden. Lokale familier samler seg rundt restaurantbordene sammen med trendy ungdommer, småbarnsfamilier, bestemødre og en og annen turist. Mens sola går ned og farger bygningen gylne, dekkes bordene med gresk salat, fritert ost, grillet kjøtt, tzatziki eller fritert blekksprut, for den som heller vil ha det.

Da vi mette i magen rusler tilbake til leilighetshotellet, forbi en bestemor som tøyser litt med barnebarnet på trappen utenfor huset og forbi guttunger som spiller fotball i hellelagte, skrånende gater, føler vi at vi har fått en liten smak av det ekte Hellas, som finnes bare der charterflyene ikke flyr.

Nordmenn elsker Antiparos

– Ah, Antiparos, lots of Norway people, sier drosjesjåfør Stavros Karpolinis på gebrokkent engelsk i det vi setter oss inn i drosjen hans og sier vi skal til Pounda, dit fergen går over til Antiparos.

Det er tydelig at nordmenn har lagt sin elsk på en av de minste øyene i Kykladene, som ligger en ti minutters fergetur fra Paros.

Men først skal Stavros slippe av en gresk eldre dame ved Golden beach – øyas kjente surfestrand. Hva hun skal der, forblir ukjent, for den delen av samtalen foregår på gresk.

Den fjerde passasjeren i drosjen er en tysk dame som er smånervøs for å rekke flyet til Athen fra den bittelille småflyplassen på øya. Hun har feriert 16 år på rad på Paros – alltid i Naossa, kan hun fortelle. Hun er tydeligvis likevel ikke lokalkjent, for hun kaster stadige nervøse blikk på klokken og lurer på hvor langt det er igjen.

FANTASTISK UTSIKT: Selv om selve båtturen ofte kan bli litt kaotisk og full av mennesker, er utsikten fra båten unektelig vakker. Foto: Hilde Rindal

Stavros peker på landsbyer og forteller stolt om øya si – dels på engelsk til oss og dels på gresk til damen i forsetet.– Her bor jeg, og der går barna mine på skole, forteller han.

– Jeg trives veldig godt her. Landsbyen er liten og jeg kjenner alle.

Han sier vi må komme tilbake til påske. Da er det fest i landsbyen og de griller hele lam og danser hele natten.

Et paradis for kjendiser

NORDMENNS FAVORITT: Den lille øya Antiparos er en favoritt blant nordmenn på tur. Her leves livet i sakte tempo, og en siesta i skyggen er nærmest obligatorisk. Skulle det bli for stille og rolig, er det nok av båtselskaper som kan frakte dere videre ut i Foto: Hilde Rindal

På Antiparos er tempoet om mulig enda roligere enn på Paros. Små fiskebåter dupper i havnen og en smal gate snor seg mellom hvitkalkede hus der bougainvilleaen velter over murene.Ganske riktig dominerer norsken i den lille handlegaten. Den lille øya tiltrekker seg barnefamilier så vel som internasjonale kjendiser. Tom Hanks er en av kjendisene som har bygget seg hus på øya, og som du kan risikere å møte på i gågaten.

Ved siden av den bilfrie og sjarmerende hovedgaten, kan Antiparos by på vakre strender og en grotte med spennende steinformasjoner. Men mest av alt byr Antiparos på ro, avslapning og den gode feriefølelsen.

Har du et tips til reiseredaksjonen? Send oss gjerne en e-post!

Turkist vann

– Bare sett dere på båten, vi kjører om ti minutter, sier billettselgeren i havnen i Naossa.

I dag er det sønnen på seks som tar imot penger og gir oss billetter. Han er med pappa på jobb. En gang i timen kjører han turister og lokale badeglade over til den helt spesielle stranden, Kolimbithres, på Paros. Store steinblokker er blitt skulpturert til merkelige formasjoner av vann og vind gjennom århundrer.

Vannet er krystallklart og turkis, og det er nærmest som å svømme rundt i et gedigent svømmebasseng. Bunnen er hvit sand, det er langgrunt, lite bølger og veldig barnevennlig – bortsett fra hvis du kommer med barnevogn, for man må gå over klippene for å komme frem til de små sandstrendene mellom steinformasjonene.

Her kan man lett tilbringe noen late dager med soling og bading. Oppe i fjellskråningen bak stranden ligger et par tavernaer hvor man kan spise lunsj i skyggen, og for den som måtte ha lyst på litt mer action, kan man leie sykkelbåt eller prøve vannsportaktiviteter på den innerste delen av stranden. Og skulle man få lyst på en forandring, er det bare å kjøpe en fergebillett og reise til en annen øy.

Øyene er målet

BARN PÅ BÅT: Reisen blir en del av opplevelsen for små barn som er med på øyloffing. Og med de mange tilbyderne av turer til ulike øyer, finner man alltid noe som passer sin familie. Foto: Hilde Rindal

Det er ikke reisingen som er høydepunktet på øyhopping. Det kan bli både varmt og trangt på båtene – og også litt kjedelig, selv om utsikten er vakker. Premien er å komme frem til en ny havn.Greske småbarnsmødre triller vognen ned på stranden og setter seg på et håndkle mens barna leker i vannet om ettermiddagen. En turistpappa rusler sakte opp og ned for å få barnet til å sovne i vognen, noen greske gutter løper etter hverandre i strandkanten og roper noe vi ikke forstår. Stemmene blander seg med fnisingen fra noen norske jenter som øver på å stå på hendene i vannet.

Det er dette som er målet med øyhoppingen. Ikke å reise rundt på flest mulige ferger, men å finne sin egen rolige flik av paradiset – og å ha friheten til å reise videre hvis man skulle bli lei. Vi tar det som det kommer.

Artikkelen har tidligere vært publisert i magasinet Mamma (som ihar skiftet navn til Oppvekst).

Følg oss på Twitter@reisecamillaog på Instagram@reiseredaksjonen