Perrys rygg

Det var sannelig ikke lett å skulle finne høydepunktet fra årets sesong for Rosenborg.

Saken oppdateres.

Jo visst - de kvalifiserte seg da til Mesterligaen. De vant sin første bortekamp i Europa siden 1999. Og sannelig klarte de ikke å kvalifisere seg til Uefa-cupen i vinter også. Men i en sesong preget av motbakke fra start og til nesten slutt, måtte høydepunktet bli Per Joar Hansens rygg.

Rett før sesongstart fikk han av RBK-ledelsen servert påstanden om at klubben aldri hadde hatt en bedre tropp. Noen runder inn i sesongen ble noen av de nevnte gode spillerne skadet, mens de andre løp rundt uten mål og mening. Men det var Perry som fikk de kritiske spørsmålene. Og det var Perry som rakrygget svarte alle som spurte. Og det gjorde han gjerne døgnet rundt. Vi som jobbet rundt ham kunne ikke annet enn å la oss imponere. Etter hvert som laget tapte mot Fredrikstad, Lyn, Viking og Brann ble spørsmålene mer og mer kritiske. I garderoben etter tapene flokket vi journalister oss stadig tettere rundt den hardt pressede RBK-treneren. Og han svarte bare tydeligere og tydeligere. Jeg trodde han til slutt ville bukke under. At han rett og slett ville gå tom for ord og forklaringer. At han skulle slå ut med hendene, velge enkleste utvei og si: - Jeg orker ikke mer. Men det motsatte skjedde. Perrys rygg ble bare, om mulig, rakere.

Den foreløpige toppen, eller kanskje aller helst bunnen, kom da de røk ut av cupen mot Hønefoss på Lerkendal. Sommeren sto for døren, og cupen skulle redde det som allerede da åpenbart var tapt - klubbens 14. seriemesterskap på rad. Slik gikk det altså ikke. Det ble 1-2-tap for Hønefoss. Det umulige hadde skjedd. Og hva sa Perry? I tillegg til at han bekreftet at resultatet kunne få konsekvenser for hans egen stilling?

- Jeg sa til spillerne at det bare var håndveska som manglet.

Og bedre kunne han kanskje ikke ha sagt det.

Men det hjalp ikke stort. Blendet av tre ukers sommerferie og to søramerikanske forsterkninger trodde de fleste av oss at motgangen skulle snu. I stedet ble det bare verre. Tap for Aalesund i første kamp, en heldig seier over Glimt og Erik Hoftun, 1-5-ydmykelse mot Fredrikstad - og til slutt 1-2 mot Lillestrøm på Lerkendal. Noe måtte gjøres. Og Perry visste at det var han som hovedtrener som hadde ansvaret. Det er hovedtreneren som må gå når det butter imot. Men som regel må noen fortelle ham det. Bare ikke Perry. Han hadde bestemt seg allerede før kampen mot Lillestrøm; ble det tap så ville han trekke seg: «Etter lang tid med motgang og dårlige resultater, føler jeg at vi kom til et punkt der vi måtte gjøre noe. Jeg har stor respekt for spillerne som har vært lojale og stått bak oss trenere. Men etter tapet mot Lillestrøm føler jeg at det er riktig å stille plassen min til disposisjon.».



Kom, tapte og gikk. Men Per Joar Hansen sto rakrygget gjennom motgangen.

På forsiden nå