MANCHESTER: – Du må forstå det, sier Dylan Hulse åtte minutter før kampen skal blåses i gang. – Vi var helt elendige.
Dylan Hulse snakker ikke om en dårlig sesong her. City-historikerne pleier å runde den ned til 20 år, der startpunktet var det sjokkerende nedrykket i 1983.
Selv Stockport, en av Manchesters blåere forsteder, var bedre enn City på denne tiden. Men det skjedde noe bemerkelsesverdig. Lojaliteten bare økte. I stedet for at det skulle komme færre og færre på hjemmekamp, kom det flere og flere. For hvert tap steg stemningen. Fansen grep nemlig til humoren, og det er gjerne dem som får æren for at denne nå er en viktig del av chanting-kulturen i England.
Selvironi ble redningen
Nesten like lang som rekka av kamper uten borteseier (34, 1986–1988), ble nemlig katalogen over galgenhumoristiske sanger fansen brukte som terapi. Citys supporterklubb er omtrent grunnlagt på skuffelse.
We never win at home, And we never win away, We lost last week and we lost today, But we don't give a f*ck, Cos we're all p*ssed up, MCFC OK ...
Skru på lyden på klippet for å høre Haaland-sangen
We´ll win away, don´t know where, don´t know when ble «populær» i den samme perioden. Selv «Blue Moon», det som i dag er klubbhymnen som synges rett før avspark på alle hjemmekamper, stammer fra perioden med få triumfer. Tittelen refererer nemlig til det engelske uttrykket «once in a blue moon» – som igjen trolig referer til himmelfenomenet som oppstår når fullmåne faller på en dag der avstanden mellom jorden og månen er på sitt korteste. Enkelt forklart: Noe som skjer ytterst sjelden.
Blue Moon You saw me standing alone Whitout a dream in my heart Without a love of my own
Man kan aldri bestille en sang, og dersom man bommer bare litt på humøret i kampen, eller prøver å dra i gang en sang uten å ha den nødvendige autoriteten, dør forsøket bare ut. Hvis du spør en supporter hvordan en sang skapes, altså hvem som skriver teksten og hvem som bestemmer at den skal være på repertoaret, får du halvkvedede og unnvikende svar. Selv om de nok har sine måter og sine chante-kanaler, vil de helst at myten om supportersangen skal være at den bare oppstår som utslag av en slags kollektiv kreativitet.
– Vi sitter på puben og tenker, som en sa.
Oppblåsbare bananer
Og det som verre er, mener andre. Opphavet til «We are not really here», er det delte meninger om. Den synges regelmessig på Etihad og tolkes under Guardiola som et uttrykk for at det City-fansen nå opplever egentlig er for godt til å være sant. Den mest høviske forklaringen er at den ganske poetiske teksten ble skrevet som en hyllest til en avdød medsupporter. Den minst er at den oppsto på en fest som ble stanset av politiet – i et svært røykfylt lokale.
We are not, we're not really here, Just like the fans of the Invisible Man, We're not really here ...
Røyken skal ikke ha stammet fra de vanlige tobakksfabrikantene.
I de tunge tiårene oppsto det også befriende humor uten noen dypere mening på City-tribunen. Du må nesten ha vært inne i hodet på supporteren Frank Newton for å få greie på hvorfor, men til en bortekamp mot Oldham bestemte han seg for å ta med en diger oppblåsbar banan. Moralen var på bånn, spesielt etter at Oldham selvfølgelig utlignet Citys ledelse, men Newton fortsatte ufortrødent å vifte med reklamebananen sin.
Påfunnet skapte såpass mye munterhet at Newton kjørte på med gimmicken – ikke bare det – supporterklubben oppfordret andre til også å ta med seg bananen sin. På sesongens siste kamp i 1988 - mot dagens motstander, Crystal Palace - var det rundt 50 oppblåsbare bananer å se. Da neste sesong begynte kunne man surrealistisk nok også se oppblåsbare haier, frankensteiner, krokodiller og dinosaurer. Det er Gary James som skriver om dette i boka «Manchester City Folklore».
Det som kanskje var aller verst å svelge var nedrykket til tredjedivisjon i 1998 fordi fiaskoen falt sammen med med en tilsvarende suksess for erkefienden United – som vant the Treble omtrent på denne tiden, etter at Solskjær scoret seiersmålet mot Bayern München på overtid.
Hatet mellom klubbene er barnslig, men dessverre helt reelt. Store politistyrker settes inn, som regel uten helt å unngå sammenstøt her og der – men da stort sett på pubene før og etter nabooppgjørene. Og: I den delen av byen som det går skeis for skal det kunne leses av på politistatistikken over «domestic violence», eller konemishandling som det egentlig dreier seg om.
Episoden på bensinstasjonen den kvelden
Det var til denne atmosfæren av dyptfølt tilknytning til fotball, på godt og vondt, at Alf-Inge Håland flyttet da han kom til Manchester City fra Leeds. City var ikke noe stort lag, som vi har vært inne på, men langs veien her – på midten av 90-tallet – skjedde det noe med byens omdømme. I hvert fall blant dem som var opptatt av musikk. Flere virkelig store band på en gang kom opp og fram herfra – The Stone Roses, Happy Mondays og ikke minst Oasis. Bandet solgte ut Maine Road flere ganger, og Liam Gallagher ble også kjent som en svoren City-supporter. Det hjalp nok og på. Maine Road var en greie på denne tiden, som b-filmer og brune kafeer.
Etter nok en bedrøvelig bortekamp, nærmere bestemt mot Charlton i London, svingte lagets ferske kaptein Alfie Haaland på vei hjem innom en bensinstasjon. Samtidig med ham var det en minibuss med skuffede fans der. Etter å ha fylt selv bestemte han seg for også å betale deres drivstoff. De hadde tross alt kjørt langt for å se laget sitt tape 4–0. Han gjorde ikke noe vesen av dette, men historien ble fanget opp av en radiostasjon og dette, sammen med at han var en ærlig spiller som aldri la noe imellom i taklingene, ga ham kultstatus i klubben. Dette var i august 2000.
Hjemme hadde Alfie en nyfødt sønn som de hadde bestemt seg for å kalle Erling.
– Jeg kan bare ikke tro dette. Jeg har fulgt City tett i 30 år, og det har vært 30 år med ingenting. Så kommer det en sjeik hit og bruker en del penger og så er vi plutselig det beste laget i landet. Vi tar Champions League også nå, sier Dylan Hulse.
Det neste som skjer er at Dylan begynner å synge «Alfie, Alfie, Alfie» og så «Ørling, Ørling, Ørling» med noen enkle dansebevegelser der han bøyer seg litt ned på Alfie og strekker hendene i været på Erling. Snart er det 20–30 andre med på dette og så er de klar for kamp.
Skru på lyden på klippet for å høre Haaland-sangen
Det skal raskt vise seg å være noe daft over hjemmelaget. Fansen som nettopp sang om Champions League-finalen i Istanbul neste år...
Istanbul we are coming, Istanbul, Istanbul I pray, Istanbul, Istanbul we are coming, We are coming at the end of May.
... de tvinges til å synge mer mollstemte «We never win at home, And we never win away» - både en og to ganger. Først etter et selvmål etter det som så ut som et unødvendig frispark. 0–1 allerede etter fire minutter.
Det er noe uinteressert over City. Urytmisk. Hjernen i laget, Kevin De Bruyne, er ualminnelig bleik. De finner ikke hverandre.
Så igjen etter 21 minutter. Palace får corner. Den slås med utoverskru rett på hodet til danske Joachim Andersen. 0–2.
Det er ingenting Erling Braut Haaland liker dårligere enn å ligge under. Da han scoret sitt første seniormål, borte mot Ålgård i 2015, smilte han ikke engang, bare sprang for å hente ballen slik at de kunne komme i gang snarest mulig. Da var det Bryne 2 som var på etterskudd. Erling henter ballen og maner kameratene, som nå har lyseblå drakter, til innsats, slik han også gjorde da de havnet bak i Newcastle.
Bare to minutter senere finner Foden ham, men selv om forsøket går i nettveggen, og selv om det absolutt ikke virker sånn – første omgang er en stor skuffelse – så skal dette vise seg å være et frampek.
Siden KDB har havnet ut i en plutselig anonymitet, er det Erlings garderobekamerat Bernardo Silva som i andre omgang tar på seg ansvaret for skape noe. Flere ganger viser han hvor fantastisk god han er til true forsvaret med fintfølende og lynraske medtak. Slik han gjør da han mottar ballen og forserer inn mot sekstenmeteren. Skuddet forandrer retning. 1–2.
I det 62. minutt er vi ved det nevnte frampeket. Guardiola har fått mer kreativ energi i laget ikke minst ved å sette innpå Gündogan, men det er Foden som endelig finner Erling med et helt presist målgivende innlegg. 2–2. Publikum på M-feltet synger «We’re not really here» så det ljomer allerede, men Erling er ikke ferdig. Han har så vidt begynt. Det som antakelig var et krise skudd fra Stones framstår i stedet som enden på briljant kortpasningsspill og havner hos Erling Braut Haaland.
– Han er et dyr, brøler sidemannen til høyre og omfavner sine to sønner.
Sidemannen til venstre har nok stusset kraftig over at vi har notert underveis, det har nok ikke skjedd her før, og nå har han oppdaget at det står Erling Braut Haaland på blokka.
– Er du her for å skrive om Ørling, spør Dominic Ashling.
– Så du hvor glad han var da han scoret!
City-fansen har fått tilbake selvtilliten og begynner å velge fra det mer arrogante repertoaret. De er midt inne i «That´s why we´re champions» da det skjer igjen. Geniale Gündogan finner jærbuen som tar ballen med seg videre forbi to forsvarere og setter kontrollert 4–2.
Vi vet at det er en klisjé, men vi gir blaffen. Stadion eksploderer og Aftenbladet får en bamseklem av vår ferske venn Dominic.
Rettelse: Det er én ting Erling Braut Haaland liker dårligere, og det er å bli tatt av banen før kampen er slutt. Når han likevel blir det like etterpå er det til stående applaus fra 50.000 og til noe som nesten så ut som en vond omfavnelse av Guardiola som er så fornøyd at han omtrent banker en ryggskade på spilleren: Det første og det andre var goalgetter-mål. Det tredje var spisskunst.
Resten av kampen og lenge etterpå, i et langt, alternativt tog av stolthet nedover gatene mot sentrum vekslet City-fansen mellom sine to Erling-sanger. Alfie, Alfie, Alfie, Ørling, Ørling, Ørling. Og:
Erling Haaland is a blue, is a blue, is a blue, and he hates Munich.
Hvis du ønsker deg nye venner anbefaler vi en tur til Etihad. Si at du er fra Bryne og knot gjerne litt med engelsken. Det gir bare autentisitet. Du kommer veldig langt med Kåsen og.
Og Dylan Hulse, hva tenker han?
– Erling kommer til å score flere mål enn Alan Shearer. Han er en fin fyr og. Selv om han er et monster på banen, er han ydmyk og sugen på å lære mer. Vi har alltid likt ham fordi han var her som barn. Hvis han fortsetter som dette kommer vi til å elske ham til evig tid, sier han.
– Dette betyr så mye for oss.