Norge har 30 kvinner som utenlandsproffer i fotball i dag, men Sif Kalvø (67) var den første.
Hun ble oppdaget av Aftenposten-journalist Ragnar Larsen, som hadde vært proffspiller i italienske Lazio. Han så sunnmøringen som utmerket seg på jentelaget til Ålesund i et uoffisielt NM på Voldsløkka i 1972.
Frem til da hadde hun vært den eneste jenta som spilte fotball med gutta som ung hjemme i Ålesund.
I aksjon for Fart Hatlane gikk hun utenpå flere av de jevnaldrende guttene. Fordi hun var jente, fikk hun ikke komme i garderoben, men måtte bytte klær i et bøttekott uten lys.
– Det er fælt å tenke på det nå, men sånn var det, sier hun.
Jenta med spilleforståelsen og den gode teknikken tok av skjørtet i friminuttene på skolen, for å kunne ha på fotballklær og drible med ballen. Det var bare så naturlig for henne. Hun så ut til å være født med ballen i bena.
Så dukket Drillo opp
Som tenåring kunne hun ikke lenger spille på et guttelag. Da ble det håndball i noen år, inntil venninnegjengen fra jugendbyen deltok i mesterskapet i Oslo i 1972 og kom til kvartfinalen.
Kalvø husker mye fra den begivenheten, som ble mye omtalt i alle medier. Det var ikke vanlig at jenter spilte fotball. Banene var omkranset av tusenvis av tilskuere.
I en av kampene kom ikke dommeren. Da var det en mann som kom med fra tribunen i pæler. Det var Drillo.
– Jeg var kaptein på laget og visste godt hvem han var. Han rakk frem hånden og sa: «Drillo her – hvem er der?». Beklager å si det, men jeg syntes den gangen at han var en drittsekk. Han kunne jo bare ha sagt at han het Egil Olsen, sier en flirende Kalvø.
Drillo er for lengst tilgitt.
Den merkelige oppringningen
Det var etter dette mesterskapet at sportsjournalist Ragnar Larsen tok kontakt. Han hadde bakgrunn som landslagssjef for herrene, men også før det proff i Italia.
Lazio hadde bedt ham være på utkikk etter talenter på kvinnesiden. Kalvø fikk en oppringning. Hun trodde det var tull.
Det endte med at hun sa ja til å bli proffspiller i et fremmed land.
Måtte sende bilde
Larsen skulle være med på reisen i 1972. Men så ble turen utsatt. Han måtte dekke OL i München for avisen, hun måtte dra alene.
– Ragnar møtte meg på Fornebu flyplass og så dro vi inn til Aftenposten i Akersgata. Jeg hadde fått beskjed om å ha på meg noe som var gjenkjennelig. Jeg husket at jeg hadde en buksedress i dongeri med noen blomster på knærne og albuene, forteller hun og ler.
En fotograf tok bilde av henne, og det ble sendt til Italia.
– Det var fordi de skulle kjenne meg igjen da jeg kom. De hadde jo aldri sett meg spille og visste heller ikke hvordan jeg så ut.
Scoret kampens eneste mål
Debuten foregikk i en oppvisningskamp i Athen. 64.000 mennesker satt på tribunen. Den norske spilleren scoret kampens eneste mål.
20-åringen, som var priset til 825 kroner i overgangssum da hun dro fra Norge, kom til å bli i Italia i tre år. Midtbanespilleren sto på for tre klubber, men spilte også landskamper for Italia under falskt navn. Sif Kalvø ble til Silvana Kalvoa.
I den tredje landskampen pådro hun seg en alvorlig kneskade. Da hun ble sendt til et elendig sykehus og så kakerlakker løpe over gulvet, rømte hun hjem. Fra rommet der hun hadde seng nummer 54, kastet hun bagen ut av vinduet. Selv med gips på benet hoppet hun ut. Ei venninne hadde bil og ventet utenfor.
I Ålesund ble kneet operert. Hun kom aldri tilbake på fotballbanen igjen på det øverste nivået. Fra 1998 til 2007 spilte hun på old girlslaget til Lørenskog IF.
– Det var en fantastisk tid med mye moro og masse sosialt, spesielt sosialt ler Kalvø.
Fra den tiden fikk hun venner for livet.
I tillegg ble det debut i Norway Cup i en alder av 47 år. Årsaken var at J19-lag fra Lørenskog manglet en spiller. Kalvø kom inn som overårig i denne store turneringen.
Fått med deg denne? Norsk idrett frykter frafall blant barn og unge. Forsker har ett klart råd til foreldre.
I gang med mindre ball
Sif Kalvø tok opp igjen håndballen etter årene i Italia. Nå ble det ti år som spiller i Spjelkavik og samtidig håndballdommer.
Og her kommer et nytt eventyr: Sif Kalvø ble Norges første håndballdommer internasjonalt. Det skjedde i par med Elisabeth Reymert. De to dømte NM-finalen i Oslo Spektrum, europacup, landskamper og i U20-VM i år 2000.
Til slutt gjorde aldersgrensen det umulig å fortsette på akkurat det nivået. Da var Kalvø blitt 53 år. 50 var grensen, men hun fikk dispensasjon.
Etter 20 år på Lillestrøm, tok hun opp dømmingen i håndball da ferden gikk tilbake til hjembyen for fem år siden. Nå er det 3. og 4. divisjon som gjelder, ved siden av å være trener for et 4.-divisjonslag på kvinnesiden og et J14- lag.
Den mangeårige læreren vil aldri gi slipp på idretten.
– Den ligger langt under huden. Det er dette jeg har drevet med siden jeg kunne gå. Spesielt ball har vært livet mitt.
Hun tror ungene vil komme tilbake til idretten når det åpner opp igjen etter korona, ikke slik håndballspilleren Bjarte Myrhol tror, at de kan bli borte.
– Jeg trener selv på et treningssenter og vet jo at mange sentre er redd for at folk ikke skal ta opp treningen der. Vi er kanskje blitt mer bedagelige i denne tiden. Men hvis ungene ikke fortsetter med sport, mister de mye av det sosiale, det å møte venner, være på et lag. Jeg kan ikke si at jeg ber aftenbønn, men en stille bønn om at haller og arenaer skal fylles igjen når alt blir mer normalt.
Ungene gir så mye
Selv stortrives hun med å være trener for de unge, som hun synes kjapt tar instruksjon.
– I håndballen har vi bruk for alle, også om nivåer er ulikt. Du har de som skiller seg ut i en årgang fordi de har fysikken og spisskompetanse som å være høye og skyte hardt, og lese spillet. Men så blir de tatt igjen av de andre på laget og blir en av mange. Dessverre er det en liten trend at de da slutter. Jeg pleier å si at håndball er et lagspill. Vi er avhengig av alle syv på banen. En spiller kan aldri vinne en kamp alene.
Sif Kalvø følger fortsatt ivrig med på fotballen og gleder seg over at mange av proffene gjør det bra ute. Samtidig ser hun følgende:
– Det er enkelte ganger nesten ukjente spillere, med lite spilletid på norske lag, som drar ut. Jeg tror at det for mange er for tidlig. På herresiden har de oftere mer ballast og erfaring fra hjemlig toppserie. Jeg tror det kan være lurt å vente litt.
Kalvø er klar over at yngre generasjoner ikke aner hvem hun er i dag. Det er greit.
Historien kan imidlertid ingen ta fra henne.