Den islandske storscoreren lener seg frem i sofaen for å ta en nærmere titt på et bilde han drar kjensel på. Han er akkurat ferdig med en kort trening i ordentlig ruskevær. Etter treningen sto Kjartansson igjen på feltet og terpet avslutninger.
Man skulle ikke tro at han trengte å gjøre akkurat det etter 8 mål på 12 kamper.
Men torsdag kan det bli avgjørende når Vålerenga kan sikre sin første eliteseriemedalje på ti år borte mot Viking.
Nå smiler han like bredt som etter en scoring.
– Der er jeg vel ikke mer enn ett år. Jeg sitter i stolen, og det er min far. Da han hadde håret sitt, lignet vi. Men det er borte nå, sier han og ler.
På bildet sitter Kjartansson i en frisørstol i familiens salong i Selfoss på Island. Bak ham står hans far med kam og saks.
En mann som har betydd mye for at Kjartansson både er den fotballspilleren, og ikke minst personen, han er i dag.
Avtalen om å bli Arsenal-spiller
– Hello?
– Hello. It’s Sondre from Aftenposten calling. Do you have time to talk now?
Det er blitt sent en torsdag kveld. I den andre enden av telefonen hører man tydelig TV-lyden av en pågående fotballkamp. Også stemmen til Kjartan Björnsson, Vidar Örn Kjartanssons far.
– Jeg ser på Arsenal i Europa League.
Hele familien er svorne Arsenal-supportere. Det har Kjartan Björnsson selv sørget for. I 20 år var han formann i den islandske supporterklubben. Og jo da, han har da tid til en prat om sin sønn. Arsenal leder tross alt 4–1 med få minutter igjen på uret.
– Men det er dårlige tider nå, sukker han og forteller om den forferdelige sesongstarten til «The Gunners».
På 1990-tallet var det virkelig andre boller i Nord-London. Arsenal vant seriemesterskap, FA-cup, ligacup – ja, til og med UEFA-cupen. Og på Island hadde supporterlederen fått en fotballgal sønn. Én pluss én ble to.
– Vi la en plan om at han skulle bli profesjonell fotballspiller. Drømmen var å spille for Arsenal. Jeg hadde noen kontakter, så hvert år fra han var 8 til 12 gikk han på fotballskole der, forteller faren.
I Oslo gliser Kjartansson igjen når han ser et bilde fra en julaften på 1990-tallet. Det er ham selv og to av hans søstre, Holmfridur og Katrin, foran juletreet. Alle ikledd Arsenal-effekter fra topp til tå.
– Sånn var det. Det var julegaven fra min far. Hver eneste jul fikk vi den nye kolleksjonen, sier han og ler igjen.
Det er nå gått seks år siden Kjartansson fortalte Aftenposten om Arsenal-drømmen for første gang. «Du vet aldri i fotball», sa han den gang.
– Jeg må innrømme at jeg nå er for gammel. Jeg har alltid hatt den lille troen på at det kunne skje dersom jeg fikk den perfekte sesong. At det var en liten sjanse, men nå er den borte, sier Kjartansson i dag.
Det nærmeste han kom De britiske øyer, var et prøvespill i Leicester som 15-åring og et avslått tilbud fra skotske Hearts like etterpå.
Konas drøm om Oslo
Hverken Kjartansson eller hans far klager av den grunn. For Kjartan Björnsson er sønnens herjing i Vålerenga den beste medisinen mot de konstante skuffelsene fra favorittlaget. Og for Kjartansson har det å komme til Oslo vært en vitamininnsprøyting for fotballkarrieren, men også på det personlige plan.
– Jeg liker rutinelivet. En typisk dag er at jeg kjører sønnen min til barnehagen, går på trening, henter ham og drar hjem.
De siste årene har Kjartansson savnet den delen av livet. På fem år har han vært innom syv klubber. I Russland, Tyrkia, Kina, Israel og Sverige. Alle forflytningene har vært vanskelig å kombinere med kone og barn.
– Da jeg var i Tyrkia, og senest Russland, var de for det meste på Island. De besøkte meg, men ble ikke der. Vi hadde ikke barnehage. Så jeg ville til et sted nærmere Island, forteller han om hvorfor han kom tilbake til Vålerenga.
– Hvordan er det å endelig være en samlet familie?
– Det er veldig fint. Vi føler oss som hjemme her.
Han hadde flere andre tilbud. Blant annet i Tyrkia. Men beskjeden fra kona Thelma var klar: «Du skal til Oslo».
– Det var hennes drøm. Om hun ikke hadde sagt at hun virkelig ville hit, er det mindre sannsynlig at jeg hadde kommet. Hun hadde en finger med i spillet, helt klart.
– Så Vålerenga-fansen kan takke Thelma for at du er her nå?
– Absolutt.
Funnet tilbake til gammel lidenskap
Kjartansson er ikke bare i Oslo for å komme nærmere familien. Han kommer også med store sportslige ambisjoner.
– Jeg mener Vålerenga skal konkurrere om topp-tre hver sesong. Det ville være fantastisk å komme til Europa League-kvalifiseringen nå. Der har klubben ikke vært på mange år. Jeg kom ikke hit for å være en del av en middelhavsfarer.
Det er ikke bare målteften Kjartansson har vekket til live i den norske hovedstaden. Han har også fordypet seg mer og mer i en gammel lidenskap.
– Da jeg var 12, var jeg helt hektet på sjakk. Jeg spilte i fem-seks timer om dagen, gikk på sjakkskole og i løpet av et par år, ble jeg ganske god.
Faktisk så god at han var kretsmester i områder rundt hjembyen Selfoss. I det islandske ungdomsmesterskapet hevdet han seg også. Men å spille sjakk var ikke like «kult» på tidlig 2000-tallet som i dag.
– Jentene i klassen kalte ham nerd. Så han sluttet. I en periode ville han ikke snakke om sjakk, forteller far Kjartan.
– Jeg syntes ikke det var kult nok å være sjakkspiller, så jeg fokuserte på fotball, sier Kjartansson selv.
Men de siste årene har han spilt mer og mer på nettet. Blant annet har han arrangert turneringer innad i det islandske landslaget. Dem vinner han som oftest selv. Også på Valle pågår en islandsk sjakkduell mellom Kjartansson og Matthías Vilhjálmsson. Etter 40 spilte partier, leder Kjartansson hele 30–10.
– Jeg skal fortsette å spille og prøve å bli bedre. Etter karrieren kommer jeg nok ikke til å bli profesjonell, men jeg kommer nok til å spille en del på fritiden.
Familiens «krav» etter karrieren
Helt hva som skjer etter Oslo-oppholdet, har han ikke tenkt så mye på. Men hjemme på Island, har pappa Kjartan fortsatt planer for sønnens fremtid.
– Vi venter på at Vidar skal slutte, så han kan jobbe her. Han blir den fjerde generasjonen, sier Kjartan Björnsson.
Igjen er vi tilbake til bildet av ett år gamle Kjartansson i frisørstolen. I 1948 startet hans oldefar, Gisli Sigurdsson, frisørsalongen i Selfoss.
Vålerenga-spissen ler hjertelig når vi forteller om farens ønske om at han skal videreføre familiearven når karrieren er over.
– Dette har jeg hørt mange, mange ganger! utbryter han og sier at han også har sagt nei en rekke ganger tidligere.
– Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre etter karrieren. Fotballspillere er late utenfor banen. Min far står opp klokken syv, går på jobb klokken åtte og jobber til seks-syv. Det vil gjøre ham enormt glad, men jeg er ikke sikker.
Ny bror fra Syria
«Redningen» for om Kjartansson må ta frem saksen eller ikke, kan ha kommet til familien for tre år siden.
Da tok faren og hans kone inn en syrisk flyktning hjemme i Selfoss. Han har glidd rett inn i den store søskenflokken som nå teller fem søstre og to brødre, forteller Kjartansson.
– Det har vært veldig fint. For meg og mine søstre, har det vært givende. Han har integrert seg veldig bra og snakker flytende islandsk allerede. Det er et tøft språk å lære seg. Han er en veldig fin fyr, sier han om å ha fått en ny bror fra Syria.
Kjartanssons nye bror går nå i frisørlære hos hans far. Det letter litt på familiepresset.
– Ja, det gir meg litt mindre press. Han vil ta seg av bedriften, slår Kjartansson fast før han haster ut av anlegget på Valle.
Han har tross alt en sønn som venter i barnehagen. Og morgenen etter, er det på an igjen. Levere, trene, score, hente. Akkurat slik Kjartansson har ønsket seg i lang tid.