Ikke etter 0–8.
Ikke etter helbom nummer to på tre mesterskapsforsøk.
Martin Sjögren ble et problem, selv om han neppe er problemet.
Den norske nedturen startet lenge før svensken kom inn døren i januar 2017. Han skulle bremse utviklingen, snu den, men endte delvis opp med å forsterke den. Norge er enda lenger unna verdenstoppen enn da han overtok.
Akkurat nå sitter det norske laget fast i et mellomsjikt – for gode for de dårlige, for dårlige for de gode.
NFF hadde ikke noe valg, ett år før VM i Australia og New Zealand. EM-rystelsen er for kraftig.
Så hvorfor ble kontrakten forlenget med Sjögren for bare ti måneder siden?
NFF hadde neppe noe særlig valg da heller. Skulle en trener som var i ferd med å lede Norge til et VM, gå «opp til eksamen» i EM for å få bli med til VM sommeren etter? Kanskje i en ideell arbeidsgiververden, men ikke i en ideell verden.
Eksamen eller ikke: Sjögren strøk. Nå må han hjem til Sverige, der han i og for seg har bodd hele tiden. Den neste sjefen må ha base i Norge, landslagssjefen må synes på tribunen i Toppserien.
Det er greit å minne om at Martin Sjögren har ledet Norge til alle mesterskap, også VM neste sommer. Riktignok etter mange enkle kamper, men også på bekostning av regjerende europamester Nederland foran 2019-VM – og nåværende EM-kvartfinalist Belgia foran neste VM (hvis det ikke ramler sammen fullstendig i bortekampen i september).
Det er også greit å minne om tingenes tilstand FØR Sjögren kom.
Norge var nummer to på FIFA-rankingen da den ble opprettet i 2003 og falt for første gang utenfor de tre beste så sent som i 2007. Allerede i 2009 var det norske laget innom 10.-plassen og har befunnet seg sånn cirka der i et drøyt tiår.
Den tidligere stormakten hadde over tid slitt mot de store kanonene da Sjögren dukket opp, det var skrekktall lenge før hans tid.
Siden 2010 og frem til Sjögren overtok i januar 2017 spilte Norge 29 ganger mot «topp 10»-rankede nasjoner. To kamper ble vunnet, syv endte uavgjort, 20 ganger ble det norsk tap (se faktaboks).
To seire på 29 forsøk, på syv år, nesten ikke til å tro.
EM-sølvet dekket litt over problemene Norge har sett komme i rundt 15 år, men de europeiske nasjonene var ikke like sterke den gangen. Nå er tyngdepunktet flyttet til Europa, veien til et VM-gull er lenger.
Sjögrens mandat fra NFF var klart: Han skulle videreutvikle den defensivt orienterte norske 4–5–1-kulturen, ønsket var å bli mer ballbesittende, skape et angrepsspill som var mer dikterende og kontrollerende.
«Vi ska inte gå över til å sparka boll igjen,» uttalte svensken etter EM-fiaskoen i 2017, en litt syrlig melding i retning filosofien før hans tid.
Kanskje var det for ambisiøst å endre. Kanskje NFF burde sett at Norge ikke hadde gode nok spillere til å diktere noe som helst, uansett prøvde Sjögren bare på det han ble bedt om.
Nå skal det nok rygges bakover på banen igjen, i håp om å stabilisere skuta foran VM, trolig smart på kort sikt. Hege Riise nevnes som en favoritt til å overta, og på NRK mandag kveld snakket hun om å «favne om det vi har, norsk kultur, kulturen i Norge, på herrefotballen og kvinnefotball, og gjøre det på egne premisser.»
Norge vant 56 av 88 kamper under Sjögren, men mot de store har det fortsatt vært trøbbel.
21 kamper mot nasjoner som var ranket blant de ti beste i verden da de møtte Norge: Fem seire, én uavgjort og 15 tap, altså en statistikk som er bedre enn i de syv årene før ham, hvis vi ser bort fra et par knusende nederlag det siste året.
I sluttspillene ser det verre ut. Kvartfinale i 2019-VM var sterkt, men der var det tilbake til realitetene: En brutal 0–3-smell mot England.
Det ordet er knapt nok dekkende for det Norge opplevde mot samme nasjon denne sommeren. Spillerne vil huske 0–8-fornedrelsen resten av livet, det var begynnelsen på slutten for Martin Sjögren.
Nå har norsk fotball som helhet, klubber og kretser og forbund, hovedansvaret for at det skapes gode nok spillere til at kvinnelandslaget skal løfte seg igjen, uansett spillestil.
Ingen må tro at det bare er å bli kvitt en svenske, så er det i orden.