Aftenpostens fotballekspert Lars Tjærnås.

Før landslaget starter ferden mot det vi håper skal ende i Russland i 2018, er det lettere enn på lenge å tro på at Norge kan score. Kampene vi spilte før sommeren mot Belgia og Island ga oss offensive lyspunkter med fem scoringer, et tosiftet antall målsjanser ogi lange perioder et angrepsspill det er svært lenge siden dette laget har vist oss.

Det er selvsagt svært gledelig, ikke minst fordi 2015 endte med det «impotente» angrepsspilleti Budapest, som gjorde oss til hjemmesittere under sommerens EM.

Det er to gode grunner til å tro på at dette ikke var et blaff:

  • Vi har –endelig – funnet et system og formasjon som passer spillertypene vi har.

  • Vi har offensive spillere som nå spiller regelmessig på høyt nivå.

Offensive spillere i form

Det er en gjentagende og vedtatt sannhetat et landslag er sluttproduktet av spillernes hverdag. Nå ser den lysere ut enn på lenge.

I vårt 4-3-3/4-5-1 system spiller to av de tre øverste hver uke kamper i en av verdens aller tøffeste ligaer, Premier League. Og ikke minst, de spilleri de samme posisjonene som Per-Mathias Høgmo bruker dem på landslaget.

Det siste er, nesten, like viktig som det første. Bare spør Per Ciljan Skjelbred, som er en av flere som har måttet tilpasse seg en annen rolle enni klubbhverdagen.

Joshua King spiller spiss og Adama Diomande spiller på kanten hos Bournemouth og Hull. Begge har allerede scoret og vist at de eri form. Det er betryggende, og nå kommer de også til å få avlastning av renere indreløpere enn før sentralt, som kan komme på løp som fanger oppmerksomhet.

«Gi meg to stoppere som rydder unna!»

I motsatt ende er problemene større. Det vil si, aller bakerst er problemet et luksusproblem, fordi vi har to keepere som begge er førstevalgi Bundesliga. Det er foran dem at ting kan bli litt ugreit.

Selv om det er hele lagets ansvar å forsvare seg, er det likevel enkelt: Vi får ikke orden på forsvarsspillet før vi får et midtstopperpar å stole på.

Det er et paradoks at vi sliter med å få frem internasjonalt gode midtstoppere. En ting var at vii vår storhetstid på 90-tallet hadde nesten et ubegrenset lager å hente fra. Men ogsåi de tiårene landslaget var dårlig, hadde vi alltid minst én, gjerne flere, stoppere å lene oss på. På mange måter er det den enkleste posisjonen å utvikle. Det krever imidlertid at vi prioriterer riktig.

En midstoppers viktigste jobb vil alltid være å stoppe. Det har norsk fotball tidvis glemt, etter min mening.

For ofte hører vi en midtstopper vurderes etter hvor flink han er til å settei gang spillet, og hvor strålende pasningsfot han har. Det er fint. Men det er en bonus. Gi meg to stoppere som sparker ballen på tribunen når de må, men som rydder unna!

Høgmo mener å vite hva som må til for at målene skal slutte å renne inn:

«Trenger et forsvarsspill å tro på»

Vegard Forren og Even Hovland er blitt drillet inn over tid som førstevalg. De har slitt med å sette et markant stempel på at dette er deres plass.

Nå sliter Hovland mye benki Nurnberg, og var langt fragod da han fikk sjanseni helgen,mens Forren hinket av med skadei siste kamp for Molde. Stefan Strandberg har spilt minimalt i Russland, og Håvard Nordtveit var skadet sist for West Ham, der han har spilt på midtbanen. Det er ikke lett å øyne et stopperpar som roer nervene av dette.

Komponeringen her, og prestasjonen de gjør, blir det store og viktige spørsmålet mot Hviterussland.

Vi trenger et stopperpar og et forsvarsspill å tro på. Den neste motstanderen heter nemlig Tyskland.

  • Aftenpodden Sport: Langer ut mot «astmamedisin-syken» hos langrennsledelsen