TV 2-kommentator Øyvind Alsaker har knapt tatt like mye av siden det legendariske Sergio Agüero-øyeblikket i 2012 som da han lot seg rive med av de oppofrende taklingene til Gabrielsen og makker Andreas Hanche-Olsen under nødlandslagets 1–1-bragd i Wien.
– For et stopperpar, skrek Alsaker, mens sidemann Brede Hangeland eksulterte:
– Det er så deilig å se!
Gabrielsen avsluttet kampen med kapteinsbindet rundt armen i sin landslagsdebut for Norge. Det er en rolle han har blitt godt vant med.
I franske Toulouse tok det nemlig ikke mer enn noen få måneder etter overgangen fra Molde før han var utpekt til kaptein.
Norges nye yndling måtte ta grep: – Få vekk telefonen fort som f...!
Han er viktig for den sørfranske klubben. Så viktig at klubbpresident Damien Comolli disket opp et privatfly kun for Gabrielsen, som fraktet nordmannen fra Wien til Toulouse samme kveld som nødlandskampen.
Klokken halv to natt til torsdag lå Gabrielsen trygt plassert i sengen hjemme i «den rosa byen».
– Presidenten var veldig gavmild der. Jeg er veldig glad for det, sier Gabrielsen til VG, men han er opptatt av å påpeke at han ikke er noe luksusdyr.
– Sett meg på et rutefly, så sitter jeg der med musikken min og smiler. Jeg hadde ikke hatt noe problem med det, sier mannen som fikk nettet til å koke med dette superhelt-klippet i forbindelse med uttaket til nødlandslaget:
Vakte oppsikt
Hvordan har det seg at en 28-åring fra Gjøvik som frem til i januar aldri hadde spilt for en klubb utenfor Eliteserien, et drøyt halvår senere kan bli kaptein for en betydelig fransk klubb med eks-spillere som Tottenham-stjernen Serge Aurier og den franske landslagsspilleren Wissam Ben Yedder?
– Vi slet i Ligue 1 på våren, så det var noen kamper der jeg sa ifra litt. Jeg begynte å prate, sa hva jeg følte, akkurat som jeg gjorde i Molde. Jeg stilte krav. Det falt tydeligvis i smak, sier Gabrielsen.
Én spesiell hendelse, som i franske medier har blitt omtalt som «oppsiktsvekkende», bidro til å gjøre nordmannen til et naturlig kapteinsvalg foran denne sesongen. Da laget var samlet igjen etter «skrivebordsnedrykket» fra Ligue 1 i sommer, tok Gabrielsen ordet foran alle spillerne og trenerteamet.
Thorstvedt skapte fullt kaos: – Jeg ble hyllet
Franske medier har omtalt det som en «uventet inngripen» og «et sterkt øyeblikk».
– Det var ingen Al Pacino-tale, tempererer Gabrielsen.
– Men jeg ga klar beskjed om hva vi måtte gjøre for å rykke opp igjen. Jeg sa at for å vinne ligaen, så må man gjøre visse ting som ikke alltid er like moro. Det er lett å slippe seg ned enten man taper for mye eller vinner for mye, men man må fortsette å holde den samme intensiteten uansett, sier han som har to seriegull med Molde på CV-en.
– Hvordan føles det å være kaptein i Toulouse etter så kort tid?
– Det er en ære. Det er kjempestort for meg. Det betyr utrolig mye, jeg er utrolig stolt, ogg det er stort for norsk fotball å ha en kaptein i utlandet.
Han har virkelig tatt for seg i klubben som for øyeblikket ligger på fjerdeplass i fransk Ligue 2. I garderoben er det Gabrielsen som har tatt over ansvaret som DJ.
– Jeg var ikke fornøyd med musikken, så jeg måtte ta grep. Jeg var DJ i Molde også. Her spiller de for harde sanger for tidlig, og for myke sanger rett før kamp. Det måtte jeg gjøre noe med.
Møte på sjefens kontor
Alt har riktignok ikke vært fryd og gammen under Gabrielsens sørfranske høst. Sesongen startet elendig både kollektivt og personlig, han ble kritisert av fans og presse, og i september ble han innkalt til møte på kontoret til president Comolli.
– Vi hadde en prat, sier Gabrielsen og utdyper:
– Det var mer om livet. Jeg hadde ikke familien her på det tidspunktet. Det plagde meg. De har vært her litt, men nå er de tilbake i Norge. Jeg vil heller ha dem i trygge rammer i Norge med gode sykehus og barnehage enn innenfor veggene her. Jeg skulle gjerne hatt dem her, men det er ting jeg ikke får styrt.
Sportslig går det nå mye bedre. TFC har tapt én av de siste elleve kampene. Men høstens store opptur for Gabrielsen kom naturligvis i Østerrike.
Tok av på telefonen
Han gløder når han snakker om nødlandslaget.
– Vi skulle gi alt. Det var liksom det. Det er vanskelig å forklare, men det er sjelden i fotball at du kan gi absolutt alt. Hvis man kunne det i hver kamp, så ville man vunnet mye oftere. Men noen kamper er spesielle. Det føltes spesielt. Jeg tenkte at det kunne være min første og siste landskamp, så da måtte jeg gi absolutt alt jeg hadde utpå der. Men jeg håper det blir flere.
Bildene av Gabrielsen med superhelt-kappe og norsk pass står igjen som selve symbolet på fenomenet nødlandslaget. Men klippet kunne faktisk forsvunnet like fort som det dukket opp på Twitter.
– Jeg prøvde å slette det etter ti sekunder, men jeg så at det allerede var så mange likes og kommentarer. Det var for sent. Det tok helt av på telefonen, sier Gabrielsen, som stusser over én ting rundt den unike landskampen:
– Jeg synes «nødlandslaget» var et kjempemorsomt kallenavn, men det virket som folk ikke trodde at vi kunne spille fotball. Det var litt rart for meg å se noen folk som trodde vi kom til å bli knust. Vi kan fotball, vi også!