Gjennom sommeren 2018 ble det snakket blant skikjennere. I flere år hadde herresiden på det nordnorske rekruttlaget ikke fått noe voldsomt med resultater, og man hadde måttet lene seg på kvinnene. Likevel var det noe annerledes på gang.
Erik Valnes hadde på det tidspunktet hatt ett år inne på Team Nord-Norge, som tilsvarer tredje nivå i norsk langrenn. En sesong som blant annet inkluderte sprintgull i U23-VM og en relativt anonym verdenscupdebut. Uansett var det knyttet spenning når den Tromsø-bosatte gutten for alvor skulle konkurrere med seniorene. Mange karrierer har fått en bråstopp i møtet med det virkelige toppnivået.
Midt i september samme år ville jeg se litt hva dette var snakk om, med egne øyne. I et nydelig høstvær trente T-skjortekledd Valnes på asfalten i rulleskiløypa på Storelva, et kvarters kjøring utenfor Tromsø sentrum. Sammen med lagkamerat Torgeir Sulen Hovland fra Lødingen ble det kjørt på i den skarpe, lave sola, og hovedtrener Kristian Skogstad fortalte hvordan det ble jobbet for å utvikle seg videre. Valnes hadde nesten ikke tid å stoppe, omtrent kun når det skulle laktattestes.
Noen uker senere, i starten av november, kom svaret på hvilken jobb som var lagt ned. Og i samme slengen det vi kan kalle Valnes første ordentlige møtet med han som i dag er verdens beste skiløper.
Meldingen om at Valnes hadde spurtslått Aleksandr Bolsjunov på sprinten i den finske sesongåpningen i Muonio, sendte sørreisaværingen forbi lokalmedia, inn i de nasjonale avisene og TV-kanalene. En sint Bolsjunov hadde ikke villet snakke med pressen etter at jyplingen fra nord hadde satt han på plass.
Spoler vi frem drøye to år, har Valnes nådd så mye lengre enn de fleste skiløpere kan drømme om. Søndag ettermiddag kastet han seg rundt halsen på lagkamerat Johannes Høsflot Klæbo, da sistnevnte kom i mål i suveren stil på lagsprinten. VM-gullet var et faktum.
Første herreløper fra Troms med VM-gull: – Det er klart man blir rørt
Det ble tidlig i løpet klart at Valnes hadde nok med å henge på. Og da er vi tilbake til hans gamle russiske venn, Bolsjunov. For det var Valnes, som på sine tre etapper måtte holde følge med den enormt sterke russeren. Vi så alle hvordan Bolsjunov lørdag på egen hånd håndterte fem nordmenn, og slo dem alle på tremila.
Hadde de fire sekundene Klæbo måtte hente inn på sin siste etappe vært det doble, kunne Norge trolig ha sett langt etter dette gullet. I stedet tok Klæbo inn sin russer, passerte han i suveren stil, og kunne juble med lagkameraten fra nord.
En ting er at Valnes og Klæbo vant lagsprinten. Ser vi videre er det åpenbart at begge har ambisjoner om å ta Bolsjunov også på lengre distanser. Klæbo er allerede en godt etablert distanseløper, i tillegg til å være verdens beste sprinter.
At Valnes ønsker å bli noe mer enn «bare» en sprinter, er det vel heller ingen tvil om. Sammen vil de kunne skape en treningshverdag på sprintlandslaget som bør ha som mål å takle den taklingsglade russiske gigantprofilen, på alle fronter. Klarer de å holde følge når farta økes tidlig på lange distanser, vil de gjennom sine spurtegenskaper sitte på nøkkelen til suksess.
Det gir oss en rivalisering langrennssporten sårt trenger, som kan vare i lang tid. Mellom to naboland som har en mildt sagt interessant historikk på andre felt.
I Tromsø er det skrevet drøssevis av saker om gullgenerasjonen av TIL-spillere, født i 1996. De neste årene vil 1996-trioen Klæbo, Valnes og Bolsjunov gi grobunn for både saker og prestasjoner vi kan snakke om.
Aleksandr Bolsjunov har på forunderlig vis fulgt Erik Valnes gjennom skikarrieren. Vi kan bare glede oss til fortsettelsen.