Hvem kan unngå å tenke på George Bush jr når man hører Åge Hareide si: «Enten så er man på lag med oss eller med italienerne.» Det var slik Bush truet de som ikke umiddelbart støttet ham i Irak-konflikten og kampen mot ondskapens akse. Nå trues norske journalister til å legge all integritet til side for vinne kampen mot den mektige fienden — Italia.
Hareide har forfektet åpenhet, snakket om et lag som skal være positivt og underholdende. Nå skalker han lukene, stenger omverdenen ute fra deler av treningene, begrenser ytringsfriheten og truer bindeleddet mellom laget og publikum. Mer unorsk kan ikke landslaget bli.
Landslagssjefen forbeholder seg også retten til å være uærlig og si hva som passer ham for å tåkelegge sine planer. Jeg kan ikke forstå det. Hadde enda Åge Hareide ytret dette med sin vanlige sjarme, men i går klarte jeg verken å spore sjarme eller ironi. Det var en litt angstbitersk landslagssjef som talte.
Jeg liker det ikke, for ved siden av at det er et fullstendig misforstått krav overfor pressen, så kan jeg ikke unngå å se utspillet hans som et uttrykk for en usikkerhet. Dette minner litt om den Åge Hareide noen av oss opplevde foran Rosenborgs viktige kvalifiseringskamp mot Deportivo La Coruna i fjor. Hareide ble fanget av de forventningene han selv hadde skapt gjennom en glimrende sesong - så langt den beste i RBKs forgylte historie.
Da han skulle opp til eksamen, glemte Åge vinnerformelen. Han skulle overraske motstanderen ved å spille noe han selv døpte Rambo-fotball. Vi husker hvordan det gikk. Første omgang gikk vekk i en dunking uten mål og mening. Da Rosenborg ble seg selv igjen etter pause, spilte de tidvis ut spanjolene.
Nå aner det meg at Hareide er i ferd med å gjøre ny helomvending. Han forlater den oppskriften som har gitt gode resultater, skapt entusiasme og optimisme rundt landslaget.
Jeg sier ikke at det er galt. Jeg tror til og med det kan være et helt riktig grep å vri om til en klassisk Drillo-formasjon (4-5-1) med de samme virkemidlene som ga gode resultater på 90-tallet, i en kamp som denne. For meg blir det naivt å reise til Italia og tro at vi kan spille ut vertene, en fotballgigant som fortsatt kan stable på beina noen bra menn i brukbart slag.
Den troppen Hareide kommer til Italia med, ligner mistenkelig på den som Nils Johan Semb pleide å ta ut. Spillstilen kan også vise seg å bli en kopi. Nå ser jeg konturene av en backrekke som til forveksling er lik Sembs, kanskje med unntak av at han ville brukt Stensaas fremfor Riise, klok av Spania-skade. På midten er den propellerende indreløperen, selve symbolet på Drillo-stilen, på vei inn i form av Roar Strand.
Landslagssjef Åge Hareide har i all sine tale tatt avstand fra og prøvd å skille seg ut fra forgjengeren. Jeg beundrer ham for måte han har klart å gi landslaget en positiv image. I den situasjonen hadde det vært storsinnet å gi opphavsmennene kreditt for spillestilen. Kanskje kunne han til og med viftet med Drillo-fanen for å skremme italienerne, for de liker oss slett ikke når vi spiller med de midlene.
Sist Norge spilte slik mot Italia i kvalifisering så klarte vi 1-1 borte og vant 2-1 hjemme.