Straks du ankommer byen så ser, lukter og føler du det. Diego Armando Maradona er borte, men han har aldri forlatt Napoli.

Du ser ham overalt. På store og små statuer, på drakter, bilder – og på vegger. Den argentinske fotballguden ga «mobbeofrene» i Napoli stoltheten tilbake. Og for det glemmes han aldri.

På stadionet som bærer hans navn, syder og koker det. Folket i Sør-Italia, som har følt og føler seg tråkket og sett ned på, kan endelig sparke tilbake.

En by og en region som gjennom historien har vært preget av fattigdom, røff gjengkriminalitet, mafia og kaos, øyner igjen en stor revansje.

Det er som om leilighetsbyggene sluker dagslyset over oss.

I de mest ikoniske gatene i Napoli er ikke akkurat bebyggelsen i vater. Det er så trangt at det nesten ikke er mulig å ta seg frem blant inneklemte små forretninger og restauranter. Kloakklukten blandes med ingrediensene som går inn i de tusenvis av pizzaovnene som fyres døgnet rundt.

Sammen med hyssingen som fires ned fra vinduene for å heise dagligvarer opp til de øverste etasjene, henger det flagg, drakter og skjerf. Det ene vakrere og mer forseggjort enn det andre. Det føles som om vi er på hellig grunn.

For der de rike storbyene Milano og Torino i nord, har minst to lag, samles Napoli om sitt ene. Her er de lyseblå religion.

En 33 år gammel forbannelse er i ferd med å brytes. Maradona kan aldri erstattes. Men en ny utemmet spiller er folkets nye helt i byen som puster fotball.

Overalt i gamle og nyere deler av sentrum henger flagg med påskriften «100 % Champions». Napolitanerne har allerede begynt feiringen.

Av laget, av byen - og av den største stjernen som har ført laget til toppen av Serie A - med en luke på formidable 19 poeng.

Ingen rekker den opprinnelige helten til kneskålene. Kanskje ikke før nå.

For det er umulig å ta øynene fra den nye «frelseren».

Han kommer fra Georgia.

Og han kalles «Kvaradona».

Vi er på kampen mot Atalanta og blir som de 55.000 andre trollbundet av ferdighetene. 22-åringen fra Georgia tilbyr lynkjappe vendinger, temposkifter han bare selv forstår - og et godt skuddben.

Vi har akkurat vært vitner til et magisk øyeblikk. Et av mange Khvicha Kvaratskhelia har skapt for Napoli denne sesongen.

Han ligner nok mye på Diego Maradona med sin eminente teknikk og uforutsigbare spillestil. Men for VGs relativt unge artikkelforfattere minner han mer om en annen liten, stor argentiner, nemlig Lionel Messi.

– Det er jo sånn han gjør, forteller den norske landslagsspilleren Leo Skiri Østigård til VG.

– Han er en spesiell spiller. Han har bra flyt om dagen og ser meget farlig ut, sier han om målet til Kvaratskhelia.

På presserommet etter kampen snakker italienerne om at 10-eren på børsen må frem for å hylle prestasjonen til nummer 77. Noen hevdet at de aldri hadde brukt karakteren i sin jobb som journalist på Napoli-kamp før.

Mandagen etter skrev avisen Arena Napoli: «Gi 10-eren til Kvara». Og da mente de ikke karakteren, men draktnummeret. Altså, Diego Maradonas fredede nummer 10 – i Napoli.

Dette hadde vært helt utenkelig for ett år siden, men sier alt om hvor ellevill sesongen til laget og Kvaratskhelia er. Mens byen så smått har begynt feiringen av det etterlengtede seriegullet, er klubben samtidig en outsider til å vinne Champions League-tittelen.

Leo Østigård ankom klubben i fjor sommer. Han fått mindre spilletid enn han liker, men er på vei til å bli den andre norske seriemesteren i Italia etter avdøde Per Bredesen med Milan på 50-tallet. Det er spesielt å være en del av.

Han kjenner det på kroppen.

– Hele byen er i ekstase og det er full kok. Alle i Napoli heier på ett lag. Det er alltid fullsatt stadion. Det er stort, forteller Åndalsnes-gutten på 23 år.

– Jeg visste det skulle være ekstrem interesse. Men at det er så massivt, var jeg ikke forberedt på. Det er en fotballgalskap som er helt vill. Du ønsker å gi dem det de vil oppleve, og det er et seriegull.

VG møter Napoli-spilleren til et intervju på klubbens treningsanlegg i Castel Volturno, nesten en time unna sentrum. Til å være suveren ligaleder og ha slått Liverpool 4–1 i høst, er Napolis fasiliteter langt unna det man kanskje vil tro.

Stadion er «falleferdig» og treningsbanene holder på langt nær samme standard som de andre europeiske toppklubbene.

Men fotoforbudet er like strengt og absolutt som i storklubbene.

– Jeg har alltid sagt at jeg ønsker å spille, og selvfølgelig er det tøft til tider. Men det gjelder å holde motet oppe. Jeg har fått noen fine kamper her og opplevd flere store øyeblikk, som i Champions League, sier Østigård iført en Napoli-hettejakke og barbent i slippers, slik at leggmusklene synes godt.

– Jeg har fortsatt troen på at jeg kan spille meg skikkelig inn her, og det er noe jeg selvfølgelig prøver på, sier Østigård og utdyper:

– Så får vi se hvordan det blir, og om det blir flere kamper på meg i den siste fasen av sesongen her.

– Jeg føler at jeg har noe å komme med. Og det er i hvert fall en bedre følelse å ha spilt noen gode kamper, enn å føle at du ikke henger med.

Og det er ikke det eneste han kan ta med seg.

For feiringen som venter vil overgå alt han tidligere har vært med på.

Luciano Minervino driver en av mange små- og mellomstore spisesteder i byen. Hver dag ikler han og de andre ansatte seg Napoli-trøyer som arbeidsklær for å vise sin kjærlighet til klubben.

Som unggutt opplevde han euforien under Maradonas tid i klubben og forelsket seg i fotballaget, som nå har blitt til et livslangt ekteskap.

– Du kan ikke snakke om fotballen i Napoli uten å snakke om Maradona. Han er kongen, forteller Luciano Minervino.

– I byen Napoli lever vi i det fullstendige kaos. Vårt førsteinntrykk er helt annerledes enn resten av Italia. Vi pleier å si at etter én dag så er du en napolitaner. Da bare hopper du på en scooter og blir med i virvaret av kjøretøy som smelter sammen uten system. Denne spesielle energien ser man også i fotballen her. Det er galskap på Maradona stadion ved hver seier, og i år har det vært mange, fortsetter Luciano.

– Jeg mener at det å vinne seriegull her nede nå, etter så lang ventetid, kan sammenlignes med det å vinne VM i fotball.

Napoli fotballklubbs treningsfelt ligger i et pent område tett på kysten. Flere av spillerne bor her, langt fra sentrum, og det er ikke uten grunn.

Drosjesjåføren forteller at fansen ikke ville gitt spillerne fred om de hadde levd som «vanlige» napolitanere.

En lærdom som også har kommet etter fortellingene om Diego Maradona, som ble forsynt med kokain og fikk Rolex-klokker i gave av gjengene i byen. Snart sto han i gjeld til mafiafamilien Giuliano, og måtte stille opp på alt som var av små og store arrangementer.

I dag er det store gjerder som skiller de få fansene som har tatt turen ut i håp om å få en autograf eller et bilde med dagens stjerner på vei ut og inn av bilene sine på treningsfeltet.

Virginia og sønnen Ciro står forventningsfullt og venter. I tre-fire timer står de utenfor porten for å forevige et minne.

– Min favorittspiller er Victor Osimhen. Han er helt rå, sier unge Ciro.

Nigerianeren han beskriver har scoret 25 ganger denne sesongen. I tospann med Kvaradona har radarparet sørget for over 60 scoringer bare i hjemlig serie.

Napoli skal endelig kvitte seg med stempelet som nesten-lag. Flere stjernespillere og kjente managere har prøvd, men selv om flere har vært nære, har ingen har klart å vinne den etterlengtede «Scudettoen.»

En skrue iført joggedress, og med toppluen på snei, er i ferd med å oppfylle den store drømmen.

Luciano Spalletti er en 64-åring fra Certaldo, et sted sørvest for Firenze. Og han er så langt unna dresskledde Pep Guardiola, Jürgen Klopp og Erik ten Hag i Premier League som det går an å komme.

Det er ikke bare oppsynet som skiller. Der taktikkeriet, systemene og disiplinen i toppklubbene er profesjonalisert til fingerspissene, har Spalletti en kreativ, offensiv tilnærming til fotball. Det har ikke bare gitt resultater, men er også blendende vakkert å se på.

Der store trenerprofiler som José Mourinho har vunnet mange titler ved stram, defensiv organisering – har Spalletti en helt annen filosofi.

– Formasjoner eksisterer ikke lengre i fotballen. Det handler om rommene som motstanderne etterlater seg. Du må være rask til å oppfatte dem og velge eksakt riktig tidspunkt å angripe dem på. Du må ha mot til å gjøre det, selv om du er presset, uttaler mannen som er i ferd med å risse sitt navn inn i evigheten for alle som elsker Napoli.

33 år med lidelse ser ut til å være forbi når punktum for serien settes utpå senvåren. I mellomtiden klargjøres uteserveringene så smått i Napoli. Turistinnrykket ventes å bli stort i Italia nå som pandemien har løsnet jerngrepet.

Gatene skal pusses, og Maradona-utsmykningene må skinne. For de trekker folk til Napoli. Særlig gjelder det veggmaleriet i spanske-kvartalet i gamlebyen, som innbyggerne er aller mest stolt av.

25. november 2020 var «Maradona-torget» overfylt med blomster, drakter, kondolanser og hilsninger. Byen gikk inn i total sorg, da nyheten om Maradonas død ble kjent.

Han var ikke bare Argentinas fotballgud. Han var Napolis.

– Jeg tror at Diego følger denne sesongen fra himmelen.

Ordene tilhører Antonio Petrazzuolo. Direktør i Napoli Magazine. Et fotballblad som har fulgt hver pasning laget har slått i mange år.

Antonio dekker alle hjemmekamper. Han har sett spillere og managere komme og gå. Men ingen som den gjengen som nå tar gullet hjem til Napoli. Attpåtil er de en outsider til Champion League-tittelen. Det er en eventyrsesong uten sidestykke.

De er i ferd med å overgå selv det Diego Armando Maradona stelte i stand i sin tid, mener han.

– Vi kommer til å feire i tre-fire uker, nei måneder, spår Antonio Petrazzuolo.

– Det blir ikke som i Juventus, Inter og AC Milan hvor de er ferdig etter én kveld.

Blant alle Maradona-draktene, er #9 Osimhen, #77 Kvaratskhelia og flere andre profiler fra årets lag i ferd med å blandes inn i bybildet. Laget får stor honnør fra hver eneste Napolitaner vi snakker med.

Laget fra 2022–23 kommer til å gå inn i historiebøkene til evig tid, konstaterer Petrazzuolo, men skynder seg å legge til:

– Men det er bare én Diego Maradona.

Og han forlater aldri Napoli.