Fotballen er i seg selv et konservativt konsept. Det skal mye til for å få gjennomslag for forandringer. Når så mye handler om den følelsesmessige opplevelsen, dukker det opp bred motstand mot endringer nærmest på autopilot.

Forslaget om en superliga utløste opptøyer, før toppklubbene skyndte seg med å ta avstand fra noe de like før var for. Innføringen av videodømming har gjort fotballen mer rettferdig, men de gjentatte problemene med hvordan VAR praktiseres gjør at systemet sliter med oppslutningen.

Det betyr at toppfotballen har mer enn nok med å få reglene som de er i dag til å fungere. Det er null handlingsrom for noen inngripende reformer akkurat nå.

Derfor måtte det gå galt da det ble planlagt å gå ut med et prøveprosjekt med et «blått kort» i England.

Etter at ideen om å teste nyvinningen i lavere divisjoner ble kjent i engelsk presse, med kort vei til prøving på høyere nivå, har protestene vært så omfattende at hele greia ble utsatt før konseptet var lansert.

I dag er det trolig like greit, rett og slett fordi det vil være bortkastet tidsbruk i dagens landskap.

Det er ikke det samme som at tankesettet bak å innføre et blått kort er så ille. Det bygger på å få bukt med et at de store og tilbakevendende problemene i fotballen. Kynisme, sabotasje og dårlig oppførsel mot dommeren.

Ideen går ut på at spillere som får blått kort må sette seg på sidelinjen i ti minutter, og skulle omfatte bare enkelte type forseelser. To blå skulle gitt rødt, det samme skulle bli utfallet av et gult og et rødt.

Nå spørs det om fargepaletten noensinne vil bli utvidet, og temaet skal opp til en grundigere debatt før det eventuelt kan bli aktuelt. Trolig vil det aldri komme til å skje, rett og slett fordi forandringen er for stor til å få aksepten som kreves.

Det gjelder å velge sine slag om modernisering skal gjennomføres. Bedre bruk av VAR er langt viktigere enn en ordning som er så lite ønsket.

Derfor bør det gis rødt til blått.