Det har vært litt av en uke for tematikken «herrefotball og homofili». Den har spent fra nitrist grums til en tro på at vi en dag kommer dit at hele greia blir en «ikke-sak».

Om vi skal gjøre opp status om hvilken vei vi egentlig har beveget oss disse dagene, dukker det opp en klassisk «halvfullt eller halvtomt glass»-problematikk.

For å gjøre unna det halvtomme først, så er og forblir det deprimerende at et så nedsettende ord som «soper» ble uttalt på en eliteseriearena. Vi får vel aldri et sikkert svar på om 28 år gamle Flamur Kastrati virkelig var uvitende om hva det han sa betyr. Men at soper-begrepet brukes i fotballlsammenheng er uansett belastende for berørte med et større ordforråd.

Dessuten underbygger en undersøkelse i regi av Norske idrettsutøveres sentralorganisasjon (NISO) og VG at nesten halvparten av landets eliteseriespillere anser det som vanskelig å stå frem som homofil i eget yrke. Forklaringene på dette er sikkert sprikende, men tallet viser til de grader at det fortsatt gjenstår mye jobb, i en tid der det ikke har vært en eneste åpen mannlig homofil spiller i norsk toppfotball.

Men så er det jo noe som heter «aldri så galt at det ikke er godt for noe», og her fylles glasset raskt opp. Kastrati har jobbet hardt for å rette opp inntrykket, og han har fått mye ros for at han nå går inn i en ambassadørrolle for skeive muslimer.

Dessuten skal eskapaden mellom Kastrati og Vålerenga-trener Dag-Eilev Fagermo ha vært utslagsgivende for at han som dømte den kampen, Tom Harald Hagen, tok et personlig valg. Soper-ordet trigget tidspunktet for å gjøre som i en ideell verden ikke hadde vært en big deal, men som i den reelle varianten ble et svært viktig steg for å fremme homofiles plass i fotballen.

Verdien av forbilder som går foran og viser at det faktisk kan gå riktig så bra å vise hvem man er, er noe som knapt kan overvurderes. Og i denne konkrete saken er det noe med måten Tom Harald Hagen har kommet ut i offentligheten på, som er så nedpå og ufarliggjørende som det kan få blitt. Støtteerklæringene har strømmet på, og ikke et øyeblikk fremstår det sannsynlig at virket hans som dommer vil bli noe vanskeligere fremover. Kudos!

Men nettopp fordi det går så bra når noen først våger, er det i ufarliggjøringens navn også tid for å ta opp hvilke ord og uttrykk vi bruker i offentligheten.

Er det noe som skurrer litt med at det stadig brukes ordene «stå frem» om å skulle fortelle om man forelsker seg i en av samme kjønn?

Kan den gjennomgående fremstillingen av det er noe å «stå frem» være med på å opprettholde et stigma? Hadde det ikke vært bedre å for eksempel kalle det å være åpen, ærlig, personlig eller noe annet litt mer nøytralt?

Hele poenget med at det akkurat nå har offentlig interesse hvorvidt Tom Harald Hagen eller andre bor sammen med en kvinne eller en mann, er jo å bane veien for en tilstand der dette ikke er interessant lenger. Altså en verden der er en homofil legning ikke har noe «stå frem»-element, fordi det er ansett som like naturlig som en heterofil legning.

Også blant menn som er glad i å sparke til en ball.