Den tidligere NHL-profilen ble pisket med lærtau, stumpet sigaretter på og banket opp mens han sov

— Faren min pleide å banke dritten ut av meg, sier Patrick O'Sullivan.

NÅDDE FARENS MÅL: Patrick O'Sullivan spilte 334 kamper i NHL, scoret 58 mål og hadde 103 målgivende pasninger fra 2006 til 2012 for fem forskjellige lag. Her er han som Los Angeles Kings-spiller. NÅDDE FARENS MÅL: Patrick O'Sullivan spilte 334 kamper i NHL, scoret 58 mål og hadde 103 målgivende pasninger fra 2006 til 2012 for fem forskjellige lag. Her er han som Los Angeles Kings-spiller. Foto: AP

— Faren min pleide å banke dritten ut av meg. Jeg sier ikke det for å sjokkere eller få oppmerksomheten deres. Jeg sier det fordi det er et faktum. Han slo. Ikke som om han slo et lite barn, men som om han var i et barslagsmål med en voksen mann.

Slik starter den tidligere NHL-spilleren Patrick O'Sullivan sitt innlegg på The Players Tribune. O'Sullivan, som spilte i NHL fra 2006 til 2012, kom tildligere i høst ut med en bok om sin brutale oppvekst med en far som var fast bestemt på å leve ut sin egen proffdrøm gjennom sønnen.

— Fra jeg fikk mitt første par skøyter som femåring, ble jeg banket livskiten ut av hver dag. Hver dag etter ishockey, uansett hvor mange mål jeg hadde scoret, slo han meg. Det startet så fort vi kom til bilen, og iblant ute på parkeringsplassen, skriver O'Sullivan.

Mishandlingen fra faren ble verre da O'Sullivan ble eldre. Han stumpet sigaretter på sønnen, kvalte ham og kastet fulle brusbokser mot hodet hans. Og hvor ille mishandlingen var, kom an på hvordan Patrick presterte på isen.

Han kunne bli vekket av faren klokken fem om morgenen for bli tvunget til å trene i to timer før skolestart.

— Jeg husker at vi hadde et tungt hoppetau av lær, og hvis han ikke var fornøyd med intensiteten min, tvang han meg til å ta av meg på overkroppen og pisket med meg hoppetauet.

— Men han stoppet alltid før han slo meg bevisstløs. For det ville gå imot hans hensikt. Hvis jeg var bevisstløs, kunne jeg ikke trene.

- Hvorfor ble det ikke stoppet?

O'Sullivan tar ikke bare et oppgjør med foreldrene som mishandler. Han peker også på alle personene rundt som tillot mishandlingen han ble utsatt for.

— Det er to spørsmål som går igjen når jeg snakker om dette. Først; hvordan i all verden kan noen gjøre noe slikt mot sin egen sønn? Og så; hvorfor satte ingen en stopper for det?

Det første spørsmålet er enkelt å svare på for O'Sullivan. Faren hans var en hockeyspiller som aldri nådde lenger enn semi-profesjonelt nivå. Han levde ut sin egen drøm gjennom Patrick.

— Uansett hvor skrudd og sykt det høres ut så var alt han gjorde rettferdiggjort i hans hode. Alt ville gjøre meg til en bedre ishockeyspiller. Og få meg til NHL.

Det andre spørsmålet er verre å svare på. For det var ikke akkurat vanskelig å se at noe var galt. O'Sullivan kom til kamper med blåmerker og kutt på kroppen. Og under kampen sto faren ved vantet og skrek og slo på pleksiglasset. Han havnet til og med i slagsmål med foreldre på motstanderlagene ved flere anledninger.

Det eneste O'Sullivan ble spurt om var om han var «OK». Til det svarte han alltid at det gikk bra.

— Og det var det. Ingen ringte politiet. Ingen konfronterte ham. Den generelle mentaliteten på den tiden, spesielt i hockeymiljøet, var «Det som skjer i deres hus, forblir der. Det har ikke noen andre noe med».

Og til og med der, ble det oversett. O'Sullivan glemmer aldri da han var ti år, og moren trakk han til side da han var på vei til en kamp og visket: «Du bør spille bra i dag. Hvis ikke, blir det ille i kveld».

— Det var da jeg skjønte at jeg var helt alene. Moren min, naboene og de andre foreldrene kom ikke til å gjøre noe. Jeg måtte sette en stopper for det selv.

Arrestert på kamp

De neste seks årene fortsatte mishandlingen. Men O'Sullivan ble bedre og bedre. «Det er det som er virkelig kvalmende», skriver O'Sullivan selv.

Som 16-åring var O'Sullivan ett av de største talentene i Nord-Amerika. Han ble valgt først i talentdraften til Ontario Hockey League, en av de tre største juniorligaene i Canada. Og etter det ble mishandlingen verre. Det var bekreftelsen faren trengte på at hans metode fungerte.

En kveld etter en kamp i OHL, satt O'Sullivan på bussen med resten av laget da faren stormet inn, tok tak i armen til sønnen og dro ham ut av bussen og inn i bilen sin.

— Nå er det nok. Du er ferdig med ishockey. Du fortjener det ikke. Vi drar hjem, var beskjeden han fikk. Og det fikk begeret til å renne over. For første gang svarte sønnen tilbake. Da faren stoppet for å plukke opp søsteren til Patrick hos besteforeldrene på vei hjem, hoppet han ut av bilen og sa:

— Alt dette stopper nå. Jeg blir ikke med hjem.

Så begynte slåsskampen. Utenfor besteforeldrenes hus. Lenge. Til slutt satte faren seg inn i bilen igjen og kjørte avgårde. Patrick løp inn i besteforeldrenes hus og ringte politiet.

Da politiet dukket opp, ble faren etterlyst. Da ristet Patrick på hodet og ga politiet et bilde av faren.

— Bare kom på den neste kampen min, sa han.

— Han kommer til å være der. Han klarer ikke holde seg unna.

To kamper senere, dukket faren opp og ble arrestert i ishallen.

Nådde målet på tross av faren

Faren ble idømt fengselsstraff, men slapp ut etter to måneder. Han ble pålagt å holde seg minst 100 fot (30 meter, jour.anm.) unna sønnen. Men det hindret ham ikke i å dra på sønnens kamper. Hver kamp satt han på den samme plassen.

Noen år senere, gikk farens drøm i oppfyllelse. I 2003 ble Patrick valgt av Minnesota Wild i NHL-draften, et årlig arrangement hvor NHL-klubbene velger rettighetene til unge spillere. NHL hadde gitt O'Sullivan sikkerhetsvakter, men til liten nytte. Faren var på plass i salen.

— Da navnet mitt ble ropt opp og jeg tok på meg Minnesota Wild-drakta, visste jeg at han var i salen. Og det gjorde meg rasende. Ikke på grunn av alt jeg hadde vært igjennom. Men jeg visste at han trodde, av hele sitt hjerte, at all mishandlingen han hadde gjort nå var validert. Han trodde han var grunnen til at jeg nå var NHL-spiller. Målet helliger middelet, forteller O'Sullivan.

Han spilte 334 kamper i verdens beste ishockeyliga for fem forskjellige lag fra 2006 til 2012 og bidro med 161 poeng. Og det takket være en eneste person; seg selv.

— Min suksess har ingenting med min far å gjøre. For meg var isen min trygghetssone. De to timene jeg hadde der ute, var den eneste tiden jeg virkelig følte meg fri. Når jeg var på isen, kunne han ikke røre meg. Alt ble lett.

For i hans øyne kom han ikke til NHL på grunn av faren, men på tross av ham. Det var ikke under hans tøffe treningsregime at ferdighetene ble finpusset og forbedret. Det var de uendelige timene han brukte med ishockeykølla for å slippe unna mishandlingen, at talentet vokste.

— Vet du hvorfor jeg kom til NHL? I helgene, kom jeg meg så langt unna ham som jeg kunne. Jeg var ute hele dagen alene, men ikke noe annet enn en ishockeykølle og en ball. Finte på finte på finte. Skudd på skudd på skudd. Om igjen og om igjen til hockeykølla ble en forlengelse av min egen kropp. Det er grunnen. Derfor klarte jeg det, insisterer O'Sullivan.