Som 17-åring spiller Kristina for Larvik i Champions League.

Foto: FOTO: TERJE PEDERSEN, NTB

Men inne i seg har stortalentet kjempet en viktigere kamp.

Foto: FOTO: PRIVAT

Håndballen er også blitt brukt til å skjule den store hemmeligheten.

«Nå må jeg fortelle det»

– Det var min største hemmelighet gjennom alle år. Det gjorde meg syk.

Angstanfallene var nesten daglige, den stikkende smerten i brystet konstant.

– En morgen våknet jeg og fikk anfall i det sekundet jeg åpnet øynene. Jeg fikk en intens følelse av at «nå må jeg fortelle det». Det var som en bombe eksploderte av følelser, som på en måte bestemte hva jeg skulle gjøre.

Foto: PRIVAT

Kristina vokste opp i tettstedet Evje på Sørlandet, og beskriver barndommen med foreldre og to søsken som «lykkelig».

Tidlig utmerket hun seg som et idrettstalent, og mesteparten av fritiden gikk med til å spille fotball med guttekompisene, for det var med «gutta» hun følte seg tryggest.

Kristina hadde kortklipt hår, var høy for alderen og hadde en fysikk som matchet guttene, og vel så det. Venner og klassekamerater gjorde ikke noe nummer ut av det, for dem var det helt naturlig at Kristina herjet både på fotball- og håndballbanen.

Slik hadde det alltid vært, og selv tenkte hun heller ikke så mye over det.

Problemene begynte med puberteten, i ti – elleveårsalderen.

– Da prøvde jeg å være med jentene, for se om det var noe jeg syntes var greit. Jeg følte ikke at jeg passet inn, men jeg ble veldig god til å late som ... Sette på en maske som var vanskelig å få bort. Jeg hadde ikke ordforrådet til å forklare egne følelser. Det ble til at jeg holdt dem inne.

Det holdt helt frem til januar i år, da boblen sprakk.

22-åringen var fysisk og psykisk utslitt. Men nå skulle folk endelig få vite sannheten.

– Nå er jeg så trygg på hvem jeg er, hva jeg mener, og hva jeg står for. Derfor er det viktig å fortelle. Det er mangel på forbilder når det kommer til legning og kjønn – spesielt i idretten, sier Kristian i dag.

For Kristina er blitt til Kristian.

Nå vil han være det forbildet han selv manglet som usikker tolvåring.

FORVIRRINGEN

I barndommen hadde Kristina hele tiden spilt organisert fotball og håndball på guttelag, men byttet etter hvert over til jentelag i håndball.

Det ble utfordrende.

– Det ble jo lagt merke til at jeg ikke så ut som andre jenter som spilte håndball. Trenere fra andre lag ville nekte meg å spille. «Dere kan ikke ha med en gutt på jentekamp» fikk jeg høre, og de blånektet for at jeg kunne være jente. Jeg opplevde mange kommentarer av den typen.

– Hvordan var det?

– Nei det var jo ... Vi lo mye av det, men innerst inne var det veldig sårt. Jeg ville ikke snakke om det, jeg ville spille håndball og kose meg. Det har vært redningen. Håndballen var et fristed for meg. Jeg var god på én ting og fikk anerkjennelse for det – og slapp å håndtere alt det andre.

– Hva vil du si til trenere og motspillere som mente du ikke burde få være med?

– Det å si noe sånt høyt foran meg som er så ung, er vilt. Men hun som trente meg da, var helt fantastisk. Hun tok det med et smil og lærte meg å håndtere det ubehaget på en litt mer morsom måte, og ikke grave meg ned, sier Kristian.

– Det er jeg veldig glad for. Og alle trenerne jeg har hatt opp gjennom, har vært så opptatt av at jeg skal ha det gøy og ikke tenke, men bare gjøre det jeg er god på.

Foto: PRIVAT

Tidlig i ungdomsårene gjorde også Kristina et viktig valg, i håp om at det skulle lette på trykket hun hadde følt bygge seg opp innvendig.

– Jeg er fra et lite sted med store fordommer, men som tolvåring kom jeg frem til at jeg var lesbisk. Nå vet jeg jo at jeg likevel er heterofil, fordi jeg er transmann, men den gang kunne jeg ikke noe om begrepene. Det var så vanskelig.

– Hvordan var det å fortelle at du var lesbisk?

– Det var blandede følelser. Det var ikke mange i Evje som var det, men jeg fikk veldig mye støtte. Jeg hadde mye respekt fordi jeg holdt på med idrett, som var det store i bygda. Det hjalp meg nok.

– Har du tenkt på hvordan det hadde vært hvis du ikke hadde vært god i idrett?

– Ja ... Det er flere som jeg har vokst opp med, som har stått frem i ettertid, og de syntes det var veldig vanskelig. De turte ikke å komme ut før videregående – og gjerne etter det.

– For meg var det på en måte lettere å komme ut som lesbisk, for da slapp jeg å håndtere alt det med å bytte navn og pronomen og gjøre de fysiske forandringene som skal til.

Transperson er betegnelsen for mennesker med en kjønnsidentitet som skiller seg fra den som ble registrert ved fødselen.

I Evje kjente Kristina til én person som er trans. Hvordan det ble snakket om vedkommende, var for Kristina en bekreftelse på at det var best å legge en demper på egne følelser.

– Følte du bare at du hadde kommet med en halvveis sannhet?

– Ja, jeg kunne date og være interessert i det kjønnet som jeg likte, uavhengig av egen krise innvendig. Det roet meg litt, og jeg kunne i det minste ha kjærligheten, svarer Kristian.

– Jeg prøvde veldig mye for at ting skulle løsne, men så gjorde de aldri det.

Hun var kortklipt fra hun var fem til hun ble 14–15 år. Da gjorde hun noe for å dempe oppmerksomheten.

Foto: Svein André Svendsen

– Jeg sparte opp til en liten dott, eller «man bun». Det hjalp, for da fikk jeg ikke så mange blikk. Jeg gjemte meg litt bak en mer feminin frisyre, forteller Kristian.

– Jeg valgte å klippe meg i fjor, etter mange tanker, og var veldig redd for at folk skulle se den virkelige meg igjen. At jeg ble mer maskulin. Jeg brukte sikkert et år på å bestemme meg. At jeg gjorde det, var nok starten på å godta meg selv som Kristian.

STJERNEDRØMMEN

Det som holder Kristina oppe i ungdomsårene, er håndballen. Ute på banen er det som om alle tankene og problemene i hverdagen forsvinner.

– Sekundene du går ut på en håndballbane, blir tankene til automatikk. Det er en form for meditasjon. Du tenker ikke – bare gjør. Hvis du begynner å tenke på ting, ødelegger du nesten. Hodet er kun på den ballen, beskriver Kristian.

Foto: Terje Refsnes

Sportslig er livet en vakker drøm, eller et eventyr. Problemene rundt egen kjønnsidentitet gjemmes bort.

Kristina tar steget fra barndomsklubben Otra hjemme i Evje og begynner å spille for Randesund i Kristiansand. Deretter går turen til Nærbø i Rogaland samtidig som hun går på WANG Toppidrettsgymnas.

Nivået tar hun veldig raskt, steg for steg. Så tar ledelsen i Norges suverent beste klubb, Larvik, kontakt. Sommeren 2016 flytter Kristina til Vestfold.

Planen er å spille for rekruttlaget Fram i 2. divisjon, men Kristina er et av landets største talenter. Mulighetene kommer ganske raskt på øverste nivå.

I februar 2017 debuterer hun på Larviks A-lag, noe som får oppmerksomhet i pressen. Kristina ble nemlig født over to måneder etter at Larvik sist tapte en hjemmekamp i serien – i mars 1999.

Foto: Erik Skjoldt

Med 17-åringen på banen blir det seier 34–24 mot Stabæk. Et nytt kapittel skrives i det som etter alt å dømme vil bli en stor håndballkarriere. Til Fædrelandsvennen et par måneder senere sier Kristina om sin egen fremtid:

«På sikt vil jeg bli en av de beste spillerne i verden».

Det er egentlig ikke noen grunn til å tvile på at U-landslagsspilleren er i stand til å bli det.

INSPIRASJONENE

Det store forbildet har i alle år vært Anja Hammerseng-Edin. Nå er Kristina på lag med sitt store idol. I april 2017 er de på banen sammen i kvartfinalen i Champions League mot Buducnost.

– Vi lå mange mål bak fra det første møtet, og det var sånn sett ikke en viktig kamp. Men det å kjenne på de følelsene da jeg kom inn ...

Kristian smiler når han tenker tilbake.

– Det å spille i Champions League på samme lag som Anja og Gro Hammerseng-Edin, Karoline Dyhre Breivang, Linn-Kristin Riegelhuth Koren og alle de andre. Det var helt rått!

Foto: PRIVAT

Men det er altså Anja som er størst.

– Jeg hadde – og har – så respekt for den damen der. Hun har gjort min vei mye lettere som maskulin håndballspiller, sier Kristian i dag.

– Min spillestil skilte seg fra alle andre fra jeg var veldig ung. Det var veldig likt Anja, som var så rå på håndballbanen. Folk sa til meg «du ligner på Anja», og det ga meg mye respekt.

I den andre sesongen i Larvik dukker det opp en ny utfordring for Kristina. Hun får skadeproblemer, og trøblete lysker setter henne ut av spill i flere måneder. Etter opptrening og behandling er hun på vei tilbake, men da slår hun skulderen ut av ledd.

– Det å drive med opptrening på to forskjellige skader er ganske krevende. Det var tungt psykisk, og hele mitt sosiale nettverk i Vestfold besto av venner fra håndballen, forteller Kristian.

– Nå fikk jeg en liten identitetskrise, for jeg visste ikke hvem jeg var på utsiden av håndballen. Jeg var jo ikke jente ... Utenfor banen kunne jeg ikke bare være «Kristina som var god i håndball». Det var det eneste jeg identifiserte meg som.

Selv tror han at skadene virkelig ble starten på veien mot å bli Kristian.

– På vei tilbake fra skadene var det nok ikke bare det fysiske som stoppet meg, det var også psykiske. Jeg tror på mange måter at hjernen sa stopp før kroppen gjorde det.

– Jeg kunne sikkert ha jobbet med opptrening og spilt håndball igjen, men så sa bare kroppen at «det er ikke dette du skal drive med».

Det skjer noe annet også i denne perioden, som skal få stor betydning.

I januar 2019 står den svenske landslagsspilleren Loui Sand frem med sin historie. Etter å ha spilt EM for Sverige i EM i desember, er håndballkarrieren plutselig over:

– Jeg er født i feil kropp. forteller Sand.

– Jeg gjør det for min egen skyld, og det føles befriende at jeg endelig kan legge alle kortene på bordet og si det som det er. Men jeg gjør det også for mine nære og kjære, slik at de skal slippe å lyve om hvorfor jeg legger opp,

Kristina får høre om det første gang i Larvik-garderoben. Mange av lagvenninnene har spilt mot den svenske profilen, og nyheten får stor oppmerksomhet internasjonalt.

– Han var en fantastisk kantspiller som «alle» husket fra det svenske landslaget. Det å slutte i en slik alder skaper spørsmål og reaksjoner, men jeg husker det var mye snakk om respekt, og at det var tøft og riktig av ham å stå frem.

– Det må ha vært ganske spesielt for deg å høre om?

– Ja, veldig. Det var lettelse. Jeg tenkte at «det er faktisk noen som meg», som jeg kunne relatere meg til, og som kunne hjelpe meg med å forstå egne følelser, svarer Kristian.

– Samtidig kjente jeg på misunnelse. «Oi, shit! Han klarte det, hvorfor klarer ikke jeg det?» Det var blandede følelser, men innerst inne skjønte at det bare var et spørsmål om tid før jeg også måtte gjøre noe med min situasjon.

Kristina fulgte Loui Sands historie tett i årene som fulgte. På Instagram har svensken delt det aller meste, på godt og vondt.

– Jeg er veldig glad for at jeg fikk han som forbilde. Jeg vet ikke hvor jeg hadde vært i livet uten ham. De er ikke mange i idretten jeg kan identifisere meg med, den eneste jeg vet om i tillegg til Loui, er Caitlyn Jenner.

Jenner tok OL-gull i tikamp i 1976 – som Bruce Jenner – men sto frem som transkvinne i 2015. Hun er i tillegg blitt verdenskjent som en del av Kardashian-familien.

Det skal gå tre år fra Sand står frem, før Kristian tør å åpne seg. I mellomtiden er håndballkarrieren over og byttet ut med osteopati-studier på Høgskolen i Oslo.

BESLUTNINGEN

I januar i år ar Kristian bestemt seg. Han må fortelle noen om alt han har båret på. Valget faller på en tidligere kjæreste, som han var sammen med da Larvik-eventyret begynte i 2016.

– Den personen holdt jeg faktisk på å si det til i 2016. Men så fikk jeg sjansen i Larvik, og det var min største drøm å spille der. Følelser var ikke så viktig så lenge jeg kunne unnslippe dem på håndballbanen, forteller han.

– Da det ble slutt mellom oss en stund etterpå, var jeg glad jeg ikke hadde fortalt det – for da hadde jeg vært livredd for at hun skulle fortelle det videre.

Men seks år senere er Kristian klar.

– For et par år siden fikk jeg nemlig kontakt med henne igjen. Vi var kjempegode venner, og det var naturlig at hun var den første som fikk vite det. Jeg ringte henne den morgenen jeg våknet med angstanfall, og vi avtalte å møtes senere på dagen, forteller Kristian.

– Da fortalte jeg alt, men det var stort sett tårer og lite ord. Responsen var veldig positiv.

– Hun følte seg ikke lurt?

– Nei, hun har nok hatt en liten mistanke, så det kom ikke som et sjokk.

– Tenk, selv om jeg var 22 år hadde jeg ikke ordene til å forklare egne følelser. Det er nok mange andre som er i samme situasjon, og det blir ikke bedre av ikke å prate om det. Det er så viktig for samfunnet generelt at vi normaliserer dette.

Etter å ha åpnet seg for ekskjæresten, forteller Kristian også sin historie til familien og flere venner. Noen måneder senere er han klar for at «alle» skal få vite.

Kristian leter frem to bilder fra sin tid på håndballbanen, formulerer en sterk og ærlig tekst – og trykker publiser:

– Hvordan har reaksjonene vært etter at du la ut den meldingen på Instagram?

– Kun positive! Jeg har fått kjempefine meldinger hjemmefra, og fra mange jeg har spilt håndball med på forskjellige lag i Kristiansand, Stavanger, Larvik og Tønsberg. Det er mange som støtter meg og er glade for at noen tør å stå frem.

– Tror du hadde fått samme støtte ved å fortelle det som tolvåring, istedenfor nå, såpass mange år senere?

– Det er vanskelig å si, for dette var enda mindre normalisert på den tiden. Serien «Født i feil kropp» kom senere, og det er ikke så mange år siden det ble lov å bytte kjønn i passet. Det er en kamp som er blitt mer synlig og normalisert med årene, svarer Kristian.

– Men familien min er jeg helt sikker på at hadde tatt det like fint uavhengig av når jeg fortalte det.

– Hva er det viktigste du vil si til dem som er 10–14 år og som kjenner seg igjen i beskrivelsene du kommer med?

– Det å prøve å kommunisere det til familie eller støttepersoner de har i livet. Snakke om følelsene! Det er greit å prate om dem – ikke stenge dem inne. Det fikk mange fysiske konsekvenser for meg å holde det inne, og det unner jeg ikke noen.

– Jeg studerer osteopati og er opptatt av kropp. Jeg hadde fysiske påkjenninger i brystet og kroppen generelt. Det å sitte alene i en leilighet med de følelsene, og ikke kunne snakke om det til noen ... Ingen skal være alene med de følelsene!

Så har det da fått både fysiske og psykiske konsekvenser at Kristian nå endelig tør å være den han alltid har følt seg som.

– Jeg har mye mer energi, og livskvaliteten øker for hvert steg jeg tar i denne prosessen. Det siste halve året har jeg har bare hatt ett eneste angstanfall, og den stikkende smerten i brystet er borte. Det er veldig fascinerende å følge de fysiske forandringene som skjer i kroppen etter at jeg åpnet opp.

– Har du angret på at du ikke startet prosessen tidligere?

– Jeg har jo det, men jeg har også forsøkt å reflektere hvorfor jeg ikke gjorde det tid. Det jeg kommer frem til, er at jeg hadde lyst til å bli så god som mulig i håndball, svarer Kristian.

– Jeg var ikke redd for å si at jeg ville bli best i verden, og det var noe jeg sto for. Det har vært en redning for meg at jeg var god i idrett, men også en forbannelse.

Hadde Kristian fortalt alt tidligere, ville trolig håndballkarrieren på toppnivå vært over.

– Min identitet var jo «guttejenta som spilte håndball», og dette var med på å påvirke mitt valg om å holde på hemmeligheten så lenge jeg klarte. Hadde jeg derimot valgt å stå frem tidligere, ville det å fortsette med håndball, vært uaktuelt.

LAGSPILLEREN

Å miste muligheten til å spille håndball har vært veldig vanskelig for Kristian.

– Jeg klarte ikke engang å snakke med mine egne foreldre om håndball. Det har vært sårt etter at jeg la opp, og jeg har holdt meg borte fra håndballmiljøet.

Tomrommet har han forsøkt å fylle med styrketrening, og særlig crossfit-øktene sammen med venner har vært viktige.

– Etter corona-perioden har jeg skjønt mer og mer at jeg er en lagspiller, så det har vært viktig å trene sammen med andre. Det har vært en grei erstatning for håndballen, sier Kristian.

Nå som han har stått frem med sin historie, har han også tatt opp kontakten med noen av dem han spilte håndball med.

– Det føles som om jeg endelig kan slippe litt løs fra den frustrasjonen jeg har hatt rundt håndballen etter skadene og alt, sier Kristian.

– Kapittelet ble på en måte avsluttet da jeg la ut den Instagram-posten. For nå kan jeg endelig være meg selv, og jeg er veldig takknemlig for alt som har skjedd på veien.

Også kjæresteforholdene han har vært igjennom, har vært med på å forme ham.

– Det har vært tre–fire lengre forhold. Hun jeg fortalte dette til først, var jeg sammen med i flere år. Jeg har fått meldinger fra ekskjærester etter Instagram-innlegget. De har unnskyldt seg, har vært redde for at jeg ikke var meg selv og sitter vel igjen med en følelse av at de ikke kjente meg, forteller han.

– De må ikke føle det sånn. Jeg lot dem jo bli kjent med meg – bare ikke min største hemmelighet.

Han har endret navnet fra Kristina Rosten til Kristian Rosten, og snart starter prosessen med testosteronbehandling. Han får tett oppfølging av en sexolog som jobber på helsestasjonen for kjønn og seksualitet i Oslo.

– Jeg prøver å finne en måte å komme inn under det offentlige på, så ikke det skal koste så mye med behandlingen. Det anbefales å følge testosteron-opplegget i et års tid før brystene fjernes. Det er det som er viktigst for meg, fordi det er der den største dysforien for min del er, sier Kristian.

Kjønnsdysfori er betegnelsen for manglende samsvar mellom registrert kjønn ved fødsel og kjønnsidentitet.

– Det er krevende å prøve å få hjelp av det offentlige, og min kamp har vært såpass mentalt tøff at jeg ikke har vært klar for å kjempe den før nå. Derfor søkte jeg privat hjelp, og det har vært den beste investeringen jeg noen gang har gjort.

– Hva skulle du ønske at du visste som tolvåring som du vet i dag?

– Hvor godt jeg ville bli ivaretatt med mine egne følelser. Folk støtter meg jo. Det var jeg så usikker på som tolvåring.

– Hva skal du bli nå som «verdens beste håndballspiller» ikke lenger er mulig?

– Da jeg begynte å studere osteopati, var det fordi jeg ville tilbake i håndballmiljøet igjen. Det tar tid å få den erfaringen. Drømmen er å flytte tilbake til Vestfold og bli en del av et lag og en klubb der, svarer han.

– Selv om jeg nå er Kristian, vil jeg alltid føle enorm kjærlighet til håndballen. Nå tror jeg faktisk at jeg også er klar til å gå på kamper igjen.