I fjor ble Tobias Grøndahl Håndball-Europas nye stjerne. Elverum-esset ble kåret til den beste unge spilleren i Champions League og scoret 81 mål i turneringen.

En unik mentalitet har ført ham fremover: Et altoppslukende hat etter å ha tapt. Men personlighetstrekket har også skapt problemer. Her er historien om gutten som måtte spise i et eget rom i barnehagen, som knuste et glassvindu i raseri og om idrettsikonet han beundrer og kjenner seg igjen i.

– Jeg kunne skjelle ut alle

Det startet i Sleiverud barnehage for litt under 20 år siden. Lille Tobias Grøndahl var så opptatt av å konkurrere at han kappspiste med en venn. Det ble kaotisk nok til at Grøndahl til slutt måtte spise på et eget rom. Han har tidligere fortalt historien til Norsk Topphåndball.

– Det startet der, omtrent fra han kunne gå. Han skulle konkurrere om alt, til og med om å være først ferdig med maten, forteller pappa Thomas Grøndahl.

Og da Grøndahl begynte med organisert idrett, skinte konkurranseinstinktet gjennom. Og dets mindre heldige bieffekter.

– Å tape var rett og slett ikke et alternativ. Jeg kunne skjelle ut alt fra medspillere til trenere og dommere, sier håndballstjernen til Aftenposten.

Allerede som barnehagebarn var Tobias Grøndahl ekstremt opptatt av å konkurrere. Nå er han et av Europas største håndballtalenter. Foto: PRIVAT

De kjipe bilturene

Tap kunne ende i både tårer og raseri. Spesielt to tap fra barne- og ungdomstiden har brent seg fast i minnet.

1) Første gangen fotballaget hans tapte. Da skjønte han hvor ille disse følelsene var.

2) Da han og Vestre Bærum håndballklubbs 16-årslag i den avgjørende kampen var ett mål unna å kvalifisere seg til Bring-serien. Da raknet det for unge Grøndahl, som knuste en glassrute på vei ned i garderoben. – Følelsene tok overhånd, forteller Grøndahl.

Mens familien og de nærmeste så en talentfull idrettsutøver vokse frem, måtte de også tåle noen bilturer med alt annet enn god stemning. Pappa Thomas Grøndahl husker hvordan han prøvde å nå gjennom til sønnen etter tap.

– Jeg prøvde å være litt pedagog. Men han var ganske frustrert. Han var ikke alltid så tilsnakkendes. Jeg måtte trå varsomt. Det kunne bli tårer, sinne, frustrasjon – hele pakken.

Tobias Grøndahl tror han har arvet konkurranseinstinktet fra pappa Thomas Grøndahl, som selv spilte håndball på toppnivå. – Jeg kjenner meg igjen. Det ligger litt i genene, sier Thomas Grøndahl. Foto: PRIVAT

– Jeg blir veldig usaklig

Nå er Grøndahl 21 år gammel og har fått sitt internasjonale gjennombrudd. Men han hater fortsatt å tape.

– Hva skjer inni deg når du taper en håndballkamp?

– Jeg kan bli veldig usaklig. Jeg kjenner at det koker i hodet, og at det bobler litt over. Men jeg føler jeg har gjort det til en positiv ting opp gjennom årene.

For jo da, fortsatt kan sjokomelk fly veggimellom når han taper. Men Grøndahl bruker sinnet som motivasjon. Taper laget én kamp, kan skuffelsen mobiliseres til enda nøyere forberedelser, enda grundigere analyser av neste motstander.

– Men jeg er langt fra utlært. Jeg kan nok bli veldig mye bedre på det.

– Men har du lyst til å bli utlært på det?

– Det tror jeg aldri jeg kommer til å bli uansett. Men det gjelder å gjøre det på riktig måte og bruke energi på det jeg kan bli bedre på. Hatet ved å tape går aldri bort. Det vil være der til jeg dør.

– Er frykten for å tape større enn gleden av å vinne?

– Godt spørsmål. Jeg vil si at den lysten på å vinne og løfte trofeer, den drar meg fremover. Men under kamper er det den der følelsen «jeg skal f ... ikke tape!». Det er en god kombinasjon, som gjør at jeg leverer på det nivået jeg har gjort i det siste.

Tobias Grøndahl skilte seg tidlig ut som et stort talent. Ikke bare i håndball, men også i fotball. Foto: PRIVAT

Gir råd til unge

Grøndahl var 18 år gammel da han signerte for Elverum. Der har han blitt en del av et seiersmaskineri.

Stoltheten og revansjelysten i en sånn gruppe passer Grøndahl godt. Han har alltid vært fascinert av vinnermentalitet. Derav forbildet Michael Jordan, basketstjernen.

– Det tankesettet hans når det kommer til å jobbe mentalt. Jeg kjenner meg igjen når jeg ser den Netflix-serien («The Last Dance», journ.anm.). Det er fascinerende at en så god som ham, og en som har opplevd alt han har gjort, fortsatt har det så ille når han taper.

– Så det er det med hatet ved å tape du kjenner deg igjen i?

– Ja. Samtidig beundrer jeg veldig holdningen hans, det å angripe hver kamp, samme hvem man møter. Han ga seg aldri før han vant.

Grøndahl er nå på fullt fart oppover i håndballverdenen. Han valgte nylig å signere en ny kontrakt med Elverum. Men om ett år eller to kan han fort havne i en europeisk storklubb. Nå er Grøndahl selv blitt et forbilde.

– Mange barn og unge er dårlige tapere og har noen uheldige reaksjoner. Har du et råd til dem?

– Veldig mange har nok vært der. Det er utrolig vanskelig, rett og slett. Man kan både si og gjøre ting man angrer på senere. Men vær åpen om at du hater å tape. Snakk med folk. Jeg har snakket mye med moren og faren min, det har hjulpet. Og husk at det også er sunt å bli forbannet av å tape. Jeg ser positivt på det også.