Én god kamp og tre skuffende forestillinger. Europaligaen ble akkurat så stusslig som det ene poenget på bunnen av tabellen forteller. Laget har faktisk skuffet mest hjemme på Lerkendal. Jeg gir Kåre Ingebrigtsen rett i at Rosenborg alltid skal gå for seier på hjemmebane, men de er langt unna.

Det er kanskje tid for å ta inn over seg at forskjellen på vår perifere liga og de store nede i Europa er større enn vi trodde. Rosenborg har vært suveren i Norge, men ble avslørt igjen i går. De sliter med å tilpasse seg tempovekslingene, presisjonen og de individuelle ferdighetene på dette nivået.

Rosenborg har strålende kantspillere etter vår standard, men Lazios sidebacker hadde full kontroll på Helland og Mikkelsen. Når Rosenborg ikke kan utfordrer én mot én må de søke gjennombrudd i andre rom, men gjorde de det?

Noe av det som bekymrer er at laget har sluttet å true bakrom. Det har alltid vært en prioritert oppgave i RBKs 4-3-3. Mike Jensen var flink til å true bakrom gjennom hele forsesongen, men den dimensjonen i spillet forsvant da den danske dynamoen fikk formsvikt og sykdom.

Rosenborg møtte en bra motstander, bevares! Men Lazio er ikke noe topplag i Italia. De manglet og sparte flere av sine beste spillere. Italienerne, som egentlig er et multinasjonalt lag, kom fra to strake tap i serie A. Og vi glemmer ikke så lett ydmykelsen fra forrige kamp da de vant 3–1 med en mann mindre.

Tidligere i sesongen var Rosenborg i hvert fall pålitelige defensivt. Nå renner målene inn. Ni mål på de forrige tre kampene. Det har vært mye snakk om å lære av juniorfeilene de gjorde i Roma, men første omgang viste at leksa fortsatt ikke er lært. Det kunne stått 0–4 til pause.

På sosiale medier ble det harselert med at laget holdt på for lenge med gullfeiringen. Den diagnosen er nok mer vittig enn troverdig, for i bunnen er det gode holdninger i dette mannskapet. Men kanskje må de lære seg å takle suksess bedre. Det straffer seg å bli høy på seg selv. Hatremsene mot Molde stiller dessverre spillergruppen i dårligere lys etter denne kampen.

Rosenborgs prestasjoner har i grunnen vært ganske ujevne og litt skuffende gjennom høsten. Mye kunne forklares med høy belastning og slitne bein, men nå er det kvikkere bein i et tilnærmet skadefritt mannskap. Da blir det litt vanskelig å forklare disse prestasjonene.

Kåre Ingebrigtsen skyldte på slitasje etter et krevende kampprogram. Rosenborg nærmer seg 55 kamper, men han ville neppe foretrukket å være utslått av noen turnering. Dette kampprogrammet er hverdagen de må finne en måte å leve med.

Når alt kommer til alt så får vi bekreftet vår største skepsis til kvaliteten på norsk fotball. Individuelt ligger våre spillere et hakk under, det vet vi. Den forskjellen skal Rosenborg kompensere med et bedre kollektiv, men slik har det ikke sett ut i de siste kampene. Kollektivet fungerer ikke like godt lenger, verken defensivt eller offensivt. Hvor er det blitt av den gode samhandlingen som skapte den fine flyten i angrepsspillet i vår?

Uansett om høsten har vært en skuffelse og cupfinalen gjenstår, har laget tatt et langt steg i rett retning. Vi må kanskje erkjenne at det tar lengre tid å tilpasse seg det internasjonale nivået.

Drømmen om Mesterligaen kan vi roe litt ned. Europaligaen er mer enn stor nok arena til så lenge.

Rosenborg har vært suveren i Norge, men ble avslørt igjen i går.