Med den enorme sportslige suksessen har diskusjonen om Erling Braut Haalands posisjon i norsk fotball blitt et populært debattema.
Er han den beste mannlige fotballspilleren Norge noen gang har hatt? Er han større enn Tom Lund? Og hvem er i så fall størst?
I en idrett uten rekordnoteringer finnes det ingen fasitsvar på hvem som gjennom historien har vært best. Tidsepoker er vanskelig å sette opp mot hverandre, men debatten er uansett underholdende, og den engasjerer.
Nå som vi er inne i en ny landslagsperiode byr anledningen seg på ny til å ta opp temaet. En lignende øvelse er å ta ut tidenes landslag, og nettopp et slikt lag kan gi grunnlag for å mene noe om hvem som er tidenes beste, og dermed også den viktigste spilleren for det norske landslaget gjennom tidene.
Om vi definerer størst som den som har oppnådd mest, satt sterkest spor, hatt størst betydning og nådd lengst, så topper ikke Haaland lista foreløpig.
Jeg ville satt Rune Bratseth øverst, landslagskapteinen, europacupvinneren og bundesligaprofilen som ville ha vært verdensmester om han hadde hatt tysk statsborgerskap i 1990.
Deretter kommer Ole Gunnar Solskjær, ikke den beste fotballspilleren, men en legende etter over ti år som en del av verdens mest populære klubb Manchester United.
Haaland spiller på ypperste nivå, et hakk over det Bratseth gjorde. Han har et større repertoar og høyere toppnivå enn Solskjær.
Om det var blitt satt en strek for norsk fotballs historie i dag, ville han likevel ikke ha nådd opp. Haaland har rett og slett ikke oppnådd nok, lenge nok.
Det er imidlertid kun et tidsspørsmål før han plasserer seg aller øverst også der.
Går vi derimot etter den aller beste, spilleren med det høyeste toppnivået, rett og slett den viktigste spilleren som en norsk landslagstrener ville ha tatt med aller først, ser det annerledes ut.
Der er Haaland allerede øverst. Om tidenes norske landslag skal settes sammen, er Manchester City-spissen den minst diskutable. På andreplass kommer tidenes største norske fotballspiller, midtstopper Rune Bratseth.
Selv med konkurrenter som John Carew, Ole Gunnar Solskjær, Tore André Flo, Odd Iversen og Steffen Iversen, alle store stjerner i sin tid, er Haaland et selvsagt førstevalg på spissplassen. Allerede, i en alder av 22, har han for lengst passert de andre i sportslig kvalitet.
Tar vi hele 11-eren, i en Drillo-tro 4-5-1-formasjon, så blir den slik:
Keeperplassen er ikke mye å diskutere. Den får Erik Thorstvedt.
Henning Berg tar høyrebacken foran Vegard Heggem. Ronny Johnsen går foran Einar Jan Aas og Tore Pedersen som Bratseths makker, mens John Arne Riise får venstrebackplassen foran Stig Inge Bjørnebye og André Bergdølmo.
Med 4-5-1 vil Kjetil Rekdal relativt udiskutabelt få ankerrollen på midten. Ståle Solbakken er back-up.
De øvrige plassene på midtbanen er verre å velge ut. Etter rådføring hos eksperter som har opplevd både dagens stjerner, 90-tallsheltene og eldre profiler som Odd Iversen, «Kniksen» og «Dutte», blir sterke navn som Lars Bohinen, Øyvind Leonhardsen, Roar Strand, Harald «Dutte» Berg og Ørjan Berg alle utelatt.
I et 90-tallsdominert-landslag tar Hallvar Thoresen den ene plassen og Erik Mykland den andre. Myggen er den mest diskutable, men kommer med på grunn av de defensive egenskapene, som gjerne havnet i skyggen av hans offensive bidrag.
Kantrollene gir også grunnlag for diskusjon. Bør Roald «Kniksen» Jensen med? Mini Jakobsen? Og ville noen av de vrakede spissene, som Tore André Flo eller Steffen Iversen ha fungert best, eller Jostein Flo, som ble et av Drillo-lagets fremste våpen?
Jeg ender opp med Tom Lund på den kanten og Martin Ødegaard, den ene av to fra dagens landslag, på den andre.
Dermed blir tidenes norske landslag slik:
Størst savn om han hadde meldt forfall, ville Haaland ha gitt. Han er viktigst. Men størst, i hele norsk fotballs historie?
Ikke foreløpig, men han nærmer seg.