Lazio er klubben hvor ultras-bevegelsen startet, hvor supporterne utviklet den moderne tribunekulturen med innlevelse og originalitet på 80-tallet. Lazios supportere hevder et revir på tribunen politiet ikke våger å gå inn i. Det er en klubb hvor slåssing og knivstikking, fyrverkeri og bannere som hyller fascismen hører med til normen. Dødsfall forekommer også. Én ble drept av kulen fra et politivåpen og én av eget fyrverkeri.

Da Rosenborg gjestet Lazio var hjemmesupporterne få og tause. Trønderne fikk dominere lydbildet gjennom hele kampen. Lazio-supporternes taushet er en protest mot klubbens nye president, som nekter å følge opp praksisen med å bestikke dem med billetter og andre goder.

Det er ikke uvanlig at sterke supportergrupper tilraner seg mafialignende makt i klubbene. Andre ganger blir supporterne et redskap. Den serbiske krigsherren Arkan brukte sine paramilitære supportere til å fyre opp under serbernes hat mot kroater og fyrte opp under borgerkrigen på Balkan.

I lys av dette blir forholdene på norske tribuner idylliske. Våre kamper er fri for fysisk vold, og tilløpene til verbal vold blir slått ned på, slik vi opplevde da Rosenborg-spillerne dro i gang hatsangen mot Molde.

Se videoen av hatsangen her

Man trenger bare å gå til Sverige for å finne eksempler på farlig tribunevold, først og fremst i forbindelse med Stockholms-derbyene. Når Vålerenga og Lillestrøm møtes er politiet alltid på tå hev. Likeledes har det vært tilløp til bråk når Rosenborg møter de samme klubbene.

Det er all grunn til å verne om den tribuneidyllen vi har i Norge. Kjernens syngende supportere har gitt Rosenborgs hjemmekamper en ekstra dimensjon. Problemene oppstår når noen supportere misforstår og tar med seg tribunespråket ut i Moldes gater. Det som kan være akseptabel ordbruk inne på arenaen, oppleves uanstendig utenfor. Det som på forskerspråk heter verbal vold – hatsanger, rasistiske og sexrelaterte ytringer – krasjer med menigmanns oppfatning av god folkeskikk.

Risikokamper påfører klubbene store ekstraregninger til ekstra politioppbud. Det er kanskje der supporterne selv bør sette grensen hvis de elsker klubben sin så høyt?

Mitt besøk på Olympiastadion i Roma var en surrealistisk opplevelse. Utenfor stadion ble vi møtt av et større politioppbud, men det var bare galskapens forværelse. Innenfor gjerdene var det etablert to politistasjoner, og rekken av utrykningsklare kjøretøyer sto i beredskap. Før jeg kom inn på tribunen ble jeg ransaket som en potensiell terrorist, jeg måtte vise billett seks ganger og dokumentere meg med pass tre ganger. På fotballkamp!

Noe har gått alvorlig skeis når fredelige bortesupportere må gjetes som kveg i en park og skysses til stadion med politieskorte. For sin egen sikkerhet ble RBK-tilhengerne også holdt igjen i 40 minutter etter kampslutt. Dette skjer i en av de europeiske byene med lengst historie som sivilisert samfunn.

Tilstanden er om mulig verre hos Dnipro fra Ukraina. Uefa har bestemt at klubben må spille to av sine tre hjemmekamper for tomme tribuner på grunn av opptøyer med motstandernes supportere. Bare kampen mot RBK får ukrainerne se.

Et annet eksempel. Brasiliansk fotball sliter med dårlig publikumsbesøk og elendig økonomi. Årsakene er korrupsjon, dyre billetter og mye vold. Årlig registrerer man rundt 20–30 fotballrelaterte drap i sambafotballens hjemland. Var det noen som snakket om «the beautiful game»?

Andre ganger er det supporterne selv som tar ansvar for å rydde opp. I fotballmagasinet Josimars siste nummer fortelles historien om Beitar Jerusalem og deres rasistiske og fascistiske supportere La Familia, som brente klubbhuset og knekket ryggen på den en gang så populære storklubben. Et nytt lag, Beitar Nordia, ble grunnlagt på supporternes initiativ. Rasistklubben Beitar Jerusalem med strofer som «eliminering av arabere gjør meg glad», har fått konkurranse. For første gang på svært lenge er en arabisk spiller velkommen i Beitar-drakt.

Beitar Nordia er en sekulær, multikulturell klubb uten politisk tilhørighet. Arbeiderklasseklubben Hapoel gikk også til grunne – av korrupt eierskap. Supporterne startet et nytt idealistisk prosjekt som inkluderer alle raser og trosretninger. De har regnbuefargede hjørneflagg som symbol, det som for øvrig ble for sterkt for vårt eget fotballforbund.

Disse idealistiske supporterklubbene gir glimt av håp i et Jerusalem på randen av borgerkrig. De forteller også om hvilken positiv kraft som ligger i supporterbevegelsene når de ikke forderves av rabiat patriotisme.

Vi kan prise oss lykkelige for at vi har sluppet voldelige tilstander på norske tribuner, og at det fortsatt er selvjustis på rasistiske utbrudd. Det må aldri oppleves farlig eller ubehagelig å gå på fotballkamp – verken for liten eller stor. Den retten er verdt å slåss for.