Nå tør ingen av oss fortelle dem mer.

Det er forbundet med en viss risiko å gjøre det.

Jeg har forstått at folk ikke vil høre om Tommys drømmehopp lenger. De sier som Nils Arne Eggen gjør i mange andre sammenhenger: «Spar mæ!».

DET ER GANSKE meningsløst at det er blitt slik. Det kan være vår feil; journalistenes - som har hausset ham opp. Men vi er langt i fra de eneste som har levd på drømmen om at Tommy skal gjøre det igjen. Han selv har naturligvis gjort det. Og alle trenerne hans.

Vi har alle gått og ventet. Og vi har kanskje kommet i skade for å blåse litt vel hardt i basunene de gangene gutten tross alt har truffet hoppkanten, og kommet raskt i flytestilling - og har flytt helt til der bakken flater ut.

Jeg sto selv og gaulet under trening i Lahti, den dagen alle de norske hopperne landet langt oppi bakken, og omtalte hoppene sine som «OK» - da Tommy plutselig landet på 121,5 meter.

DA TENKTE ALLE vi nordmenn som sto der: Nå!, nå skjer det igjen!

Vel, det gjorde ikke det.

Og Tommy lo litt av seg selv etter at han landet nesten før han tok av i normalrennet, i den bakken han hadde vært lengst i en treningsomgang dagen før - og hadde gjort et ganske bra prøvehopp. Han lo av sitt eget hopp. Det syntes jeg han gjorde rett i. Jeg har forstått at mange andre var av en annen oppfatning.

Ingen idrettsinteressert nordmann kan lenger forholde seg nøytralt til Tommy Ingebrigtsen. Han er blitt en idrettsutøver som folk elsker å elske, eller elsker å hate. Han vekker enten irritasjon, eller enorm glede. Han har gitt oss 90-årenes største idrettsopplevelse, fotballkampen i Marseille medregnet.

DET ER FINT at vi liker ham, men det er dypt urettferdig når vi blir forbannet på ham. Han har ikke gjort noen ting som fortjener det. Kanskje surret han litt i de første par sesongene etter VM-gullet. Det kan godt hende. Men i fjor ble han nummer 13 i verdenscupen sammenlagt. I år er han også inne blant de 15 beste. Han er vår klart beste hopper, han er i virkeligheten den eneste av våre som nå virker å ha kapasitet til å kunne gjøre det.

Han har trent hardt. Han har jobbet med sittestillingen og tysken. Han oppfører seg stort sett upåklagelig, selv om han naturligvis smiler bredere når han hopper langt enn når han hopper kort. Hvilken skihopper gjør ikke det?

TOMMY GJØR faktisk så godt han kan. Det er godt nok til å være klart best i Norge. Det burde holde til noe mye, mye mer - det er vi alle enige om.

Det er et ansvar ledere og trenere må ta tungt innover seg. Deres oppgave er å få det beste ut av hver enkelt. Jobben er å sette hver eneste utøver i stand til å prestere sitt optimale.

Det ansvaret deler de naturligvis med utøverne.

Men hver enkelt av dem, som for eksempel Tommy, har faktisk rett til å hoppe nøyaktig så langt som han vil. Så må Norges Skiforbund bestemme om det er langt nok til at det vil betale omkostningene ved å sende ham rundt omkring på renn.

JEG TROR IKKE Tommy vil vise seg fra sin beste side i Granåsen i kveld. Absolutt ingen ting vil glede mer enn om jeg tar feil.

Det viktigste er likevel at han fortjener vår fulle støtte og forståelse enten han lander på 135 eller 88,

enten han blir nummer

tre eller nummer tredve.

I kveld kan Tommy Ingebrigtsen vise hva han er god for i Granåsen.