Først ønsker mangekjemperne å rette på en fordom de mener noen kanskje har mot tikamp:
– Det er veldig lett å tenke at vi er de som ikke var kjempegode i noe. Det blir feil å si at vi er B-utøvere som bare setter sammen alt, sier Skotheim.
– For å prestere godt internasjonalt i tikamp, må du være blant Norges beste i enkeltøvelser også, presiserer Rooth og har helt rett i det.
Forrige helg gikk han tidenes beste tikamp av en nordmann i Grosseto i Italia med 8307 poeng. I samme stevne presterte Skotheim ni poeng færre, tidenes nest beste norske tikamp. Det sikret begge en billett til sommerens friidretts-EM i München.
Resultatene deres i enkeltøvelser fra mangekampen i Grosseto ville sikret seks medaljer i forrige friidretts-NM, hvorav to gull, tre sølv og én bronse. Det er imponerende i seg selv, men de to stortalentene leverer i norgestoppen mens de fremdeles er utmattet etter forrige øvelse.
– Etter dag to føles det som jeg har blitt påkjørt av en buss. Du har ikke lyst til å gå ut av sengen, beskriver Rooth om kroppens tilstand etter endt mangekamp.
Rooth og Skotheim er nå rangert som verdens henholdsvis 24. og 25. beste tikjempere av World Athletics.
– Jeg er superfornøyd, det var sinnssykt morsomt, gliser norgesrekordholder Rooth.
I skrivende stund er han også kvalifisert til friidretts-VM på rankingpoeng. Rooth vil imidlertid fokusere på EM og kommer til å droppe VM om han skulle få en mesterskapsbillett.
– Jeg er fortsatt 20 år, det er ikke nødvendig å stresse med et for min del. Det hadde sikkert vært veldig gøy, men jeg tror det er best for min kropp å vente, sier han.
Skotheim er foreløpig ikke inne på rankingen, men vurderer å gå tikamp i NM i juni for å sikre poeng som kan sende ham til VM i Eugene i USA i juli.
VG møter duoen under en diskos-økt på Norges idrettshøgskole. Trener Thomas Rosvold følger nøye med, og gjør små justeringer på armer, ben og kropp for å optimalisere teknikken underveis.
Både Rooth og Skotheim anslår at de trener 20–25 timer i uken for å prestere på topp i fire løpsøvelser, tre kastøvelser og tre hoppøvelser. Tikjemperne har tradisjonelt sett blitt kalt «world’s greatest athlete». Den norske duoen er begge svært allsidige, men Skotheim har en liten spesialitet i hoppøvelsene.
For å klare å levere på et høyt nivå i så mange øvelser, kreves det et enormt team. Pappa og tidligere friidrettsutøver Espen Rooth er øverste ansvarlig i Markus’ team, mens Eirik Røe, også han tidligere friidrettsutøver, er Sanders hovedtrener.
I tillegg kommer en håndfull trenere med hver sine spesialområder. Noen av de store stjerner.
– Jeg husker at jeg var veldig «starstruck» første gangen jeg hadde en økt med ham, forteller Skotheim om møtet med olympisk mester Andreas Thorkildsen.
Thorkildsen trener begge i spyd og har fulgt mangekamptalentene gjennom flere år.
– Mangekamp er et puslespill som må settes sammen best mulig. Du blir dratt mellom ti forskjellige øvelser, og det er ikke bare bare å samle det. Det gjelder å spille på styrkene sine og redusere svakhetene, sier Thorkildsen til VG.
– I spydtreningen prøver vi ikke å finne opp kruttet på nytt, men holde det enkelt. De har ni andre øvelser, og det gjelder å ha det i bakhodet, fortsetter friidrettslegenden, som forteller at duoen ikke alltid kommer pigg og oppladet til spydtrening.
– Jeg må beklage til Andreas, ler Rooth, som beskriver Thorkildsen som en «superstjerne og et forbilde».
– Spyd er øvelse nummer ni i mangekampen, så man må trene på å være sliten når man kaster spyd, argumenterer han.
For Skotheim er det verste å måtte stille klar til trening når Thorkildsen ber om det.
– Jeg liker å sove litt på morgenen. Det er et tøft liv, sier han om morgenøktene med Thorkildsen.
Rooth har også VM-vinner i høyde fra 1997, Hanne Haugland, i trenerteamet. Se full oversikt over trenerkabalen her:
– Jeg er veldig imponert over begge to, det de har prestert er over all forventning. Det klarer å nullstille hele tiden, og det jobbes veldig godt i de to leirene. Det er to relativt unge menn som har fremtiden foran seg, roser hun.
– Jeg er fantastisk heldig med teamet mitt, og det hadde aldri gått uten dem, sier Rooth.
Rooth og Skotheim er begge vokst opp i Oslo, men har nådd verdenstoppen uavhengig av hverandre. Et årskull skiller de, men de har kunnet følge hverandre gjennom å konkurrere i de samme stevnene. Den korte avstanden, både geografisk og i alder, har gjort at de har «pushet» hverandre.
– Jeg har alltid hatt god kontroll på det Markus har gjort, og har hatt lyst til å slå det han har prestert da han var på min alder. Det har hjulpet ekstremt mye på motivasjonen, sier Skotheim, den yngste av de to.
– De har ikke trent så mye sammen, noe som er fascinerende. De har fulgt hvert sitt opplegg og fått resultater uavhengig av hverandre. Det er noen likheter ved de, men de har tråkket opp sin egen sti, sier Thorkildsen.
Han skulle lære en annen tidligere mangekjemper, Karsten Warholm, å kaste spyd for noen år siden.
– Karsten har et ekstremt talent i mer spesifikke øvelser, noe selvfølgelig verdensrekorden på 400 meter hekk viser. Sander og Markus er, etter min mening, mer rendyrkede mangekjempere, sier Thorkildsen.
Ingen kan si noe på Warholms karrierevalg, men stjerneutøveren følger fremdeles med på tikamp.
– Jeg er kjempeimponert over resultatene, og vet at de har lagt inn et godt stykke arbeid. Det er veldig gledelig at Norge har mangekjempere helt i eliten (også Martin Roe, tidligere norgesrekordholder), og jeg håper flere får øynene opp for en av friidrettens indrefileter, sier Warholm til VG.
Skotheims tikamp i Italia er tidenes nest beste av en tenåring, med dobbelt olympisk mester Daley Thompson bak seg på listen.
– Det er kult. Det betyr at jeg har gode muligheter, sier Skotheim om fremtiden.
Han er ikke er redd for å avsløre sitt store mål.
– Jeg satser mot OL i 2028. Der har jeg lyst til å vinne gull, eller hvert fall ta medalje, forteller 19-åringen.
Rooth er vel så ambisiøs, men ønsker ikke å gå ut med høye resultatmål.
– Jeg er en drømmer, men samtidig en realist. Så lenge jeg kan bli litt bedre i alle øvelser i årene som kommer, blir det bra til slutt. Jeg var aldri noen barnestjerne, men har tatt ting gradvis og hatt fokus på progresjon i stedet for resultater, forteller han.
I Rooth-familien kryr det av friidrettstalenter. Les mer om den atletiske gjengen her.
Ny hekke-vår for Vukicevic: – Var ung og rå, nå er jeg eldre og litt klokere