I en suveren lagtempofinale mot en sjanseløs russisk motstander, gikk Sverre Lunde Pedersen sammen med Hallgeir Engebråten og Peder Kongshaug inn til Norges 11. OL-gull i Beijing. Det skjer ni måneder etter at en av legene på Ullevål sykehus ga den nedslående beskjeden om at den dramatiske sykkelvelten gjorde at OL-sesongen mest sannsynlig ville gå fløyten, ifølge pappa Jarle Pedersen.
– Han var totalt avhengig av hjelp – til å kle på seg, til å barbere seg, og han kunne ikke holde sønnen på fanget på grunn av leverskaden og at han hadde gips på begge armene. Vi har sett ham fra å være en pasient i over to måneder, der han var preget mentalt, til å bygge opp en innstilling om at han skulle klare det, forteller Pedersen senior til VG.
– Han er helt unik som har klart å trene seg opp igjen, samtidig som han har vært en fantastisk og omsorgsfull pappa for Svein og mann for meg. Han er absolutt vår helt, sier kona Ingunn Trædal-Lunde til VG.
Hun forteller at ektemannen kort tid etter returen fra sykehuset bestemte seg for at sønnen aldri skulle se en sur og nedfor pappa, selv om han ikke var i stand til å leke med Svein eller holde ham på fanget.
– Det var helt grusomt å se på. Jeg så hvor tøft det var for Sverre. Såret på låret var stort og brukte lang tid på å gro, selv etter hudtransplantantasjonen. I tillegg måtte vi være forsiktige med tanke på leveren, og man vet jo aldri når Svein plutselig har planer om å gjøre noen brå bevegelser, forteller Trædal-Lunde.
Både hun og Svein var sammen med resten familien i Fana Arena i Bergen og fulgte Sverre Lunde Pedersen i rekordtempo til karrierens andre OL-gull tirsdag formiddag (begge i lagtempo). Pappa Pedersen beretter om en seanse der tårene rant, kroppen ristet og hendene skalv. Den tidligere landslagstreneren i skøyter husker også hvordan det gikk kaldt nedover ryggen i mai i fjor, da han ble ringt av det han visste var sjåføren av skøyteguttas følgebil på treningsturen i Dølemo i Agder.
– Vi var i Oslo og fikk beskjed om at Sverre lå hardt skadet i grøften. Vi kjørte til Arendal, men leverskaden var så stor at de ikke ville operere ham. Da måtte vi snu og kjøre til Ullevål, husker Jarle Pedersen.
Ifølge faren fikk leverskaden en alvorlighetsgradering på fire av fem. Lunde Pedersen var gjennom fire operasjoner og hadde også skadet nakken stygt i ulykken der han krasjet av veien i rundt 45 kilometer i timen. De første to månedene kunne ikke toppidrettsutøveren en gang ta turer til fots. Og på første treningssamling med landslaget i august kom han med nakkekrage.
– Da så han ut som en kreftpasient som hadde ligget inne i to år. At han vender alt om og finner en motivasjon, det er det ingen andre som hadde klart. Folk forstår ikke helt hva han nettopp har gjort. Han baner vei for oss unge og dytter oss frem, bokstavelig talt. Han er en sterk mann, beskriver lagkamerat Peder Kongshaug (20) etter gullet, Norges andre strake på lagtempo i OL.
20-åringen fra Stavanger var blant de første på ulykkesstedet under den fatale treningsturen. Hans ord i seiersintervjuet med Discovery på indre bane traff som et klokkerent skøyteskjær:
– Min far hadde et ordtak om at «motvind er for å seile i». Da jeg så Lunde for et halvt år siden og var glad for at han pustet, tenkte jeg på det ordtaket. Han reiste storseilet og krysset vinden, forfattet Kongshaug på direkten.
Til VG sier Kongshaug at Sverre Lunde Pedersen var barndomsidolet og at han fortsatt så opp til ham da han kom inn på landslaget.
– Peder hadde nok det aller tøffest etter ulykken. Han satt og gråt og måtte tas hånd om av de andre. Både han og Hallgeir trodde det var slutten. Så fælt så det ut, supplerer Jarle Pedersen og levner ingen tvil om at sønnen var i livsfare for ni måneder siden.
– Fokuset da var ikke at han skulle tilbake på skøyter, men holde ham i live. Det var så dramatisk. Spesielt han som jeg har blitt veldig glad i og har knyttet et sterkt bånd til, var veldig spesielt å se der, forteller Peder Kongshaug.
Slik så det ut da Lunde Pedersen kom tilbake på isen i august i fjor, et par måneder etter sykkelulykken:
Fortsettelsen for Sverre Lunde Pedersen har vært ekstrem. Etter å ha bygd opp musklene og kroppen igjen var han tilbake i full trening i september. Ifølge faren var Lunde Pedersen uhyre nøye i hvordan han trente og kynisk på hvilke skøytedistanser han valgte bort. I tillegg tok familien sin skjerv. Kona Ingunn og Sverre Lunde Pedersen utsatte barnehagestarten til den ett år gamle sønnen Svein for å unngå smittefare hjemme. 1-åringen startet dagen etter pappa hadde reist til Beijing.
– Han har vært så metodisk og hatt en vanvittig innstilling. Jeg tror han har vært på Aksel Lund Svindal-nivå for å bygge seg opp igjen etter skade, sier pappa Jarle Pedersen.
Overfor VG passet Sverre Lunde Pedersen på å takke familiens bidrag til et av de mer usannsynlige norske OL-gullene på lang tid.
– Min kone og min sønn, mamma og pappa og søsken – uten dem hadde jeg ikke stått her i dag. De tre månedene i sommer med dem var helt avgjørende. Og så teamet rundt har vært helt utrolig bra, sier OL-mesteren på lagtempo.
– Da du lå på sofaen i flere uker, hvordan sørget de for at du holdt humøret oppe?
— Smil og latter. Jeg kunne ikke leke med Svein så mye i starten, men kunne i hvert fall observere og glemme alt som hadde skjedd. Nyte den tilværelsen, og alle som er småbarnsforeldre vet hvor stort det er. Det gir perspektiv og gjør at dagene går fortere, sier Sverre Lunde Pedersen.